Josef ben Kaifas

Kaifas – ypperstepresten……..

Spekulasjoner og tanker om folk og tider da store ting hendte i verdens historie. Tanken er frie tanker fra en som verken er teolog eller historiker.

Josef ben Kaifas hadde trukket seg tilbake fra de andre i familien etter kveldsmåltidet, han satt alene utenfor huset sitt og tenkte tilbake på de siste dagers hendelser. Han så for seg ansiktene til de andre rådsmedlemmene en for en. Noen ansikter var mørke av sinne, noen var undrende, men de fleste var likegyldige og så ut for å bare tenke på å komme seg hjem.

De mørke ansiktene var bestyrtet over oppførselen til denne Jesus fra Galilea som etter det de sa utga seg for å være den etterlengtede Messias, ja han hadde til og med sagt at han var Guds sønn….akkurat som om deres Jahve skulle ha noen sønn, det var utenkelig.

Kaifas følte seg ikke vel der han satt, hele rettssaken de hadde holdt mot denne idealisten fra Nasaret hadde vært en farse. Beskyldninger fulgte beskyldninger og ingen av dem hadde vært mulig å bevise og ansiktet til svigerfaren var blitt mørkere og mørkere. Kaifas visste at hans egen stilling som yppersteprest var kommet i stand bare på grunn av Annas, svigerfarens støtte og at den sto og falt med det. Han så for seg svigerfarens mange støttespillere i rådet, ryggslikkerne som lot som de var fortørnet på vegne av en gud de verken trodde på eller fulgte budene til. Han hadde forstått at det var på tide han selv grep inn og avgjorde dette om han ville fortsette å ha Annas gunst. Det var slett ikke første gang denne Jesus var i sentrum for diskusjonene i rådet, han og de som fulgte han var i ferd med å bli en folkebevegelse og det satte både rådets stilling i folket og rådets forhold til den romerske okkupasjonsmakten i fare. Det var derfor han til sin egen overraskelse hadde uttalt i rådet at det var bedre at et menneske døde for hele folket enn at hele folket gikk til grunne. Rådet hadde gjennom sitt spill og sine intriger oppnådd nesten selvstyre på mange områder og dersom romerne skulle få inntykk av at de ikke maktet å holde folket i ro ville de sikkert selv overta makten på alle nivåer og det ville ikke verken Kaifas eller noe andre i rådet ha noe av.

For å få en slutt på dette ynkelige skuespillet fra de overreligiøse hyklerne, kanskje også for å slippe unna de bebreidende øynene til de to, tre ansiktene til de i rådet som han visste tok Nasareerens parti i dette hadde han henvendt seg direkte til mannen og spurt rett ut om han sa seg å være Messias eller ikke og om han mente seg å være den Høyestes sønn. Mannen hadde overraskende nok ikke benektet dette og Kaifas hadde ikke noe annet valg enn å dømme ham for gudsbespottelse og det var en dom til døden etter deres lover. Han var egentlig rasende over at han var blitt drevet opp i et slikt hjørne av svigerfaren og hans hyklerske venner og hadde hatt vanskelig for å beherske seg. Kanskje det var derfor han hadde revet i stykker klærne sine, fordi han måtte reagere på en eller annen måte – han visste ikke riktig, han var da ellers kjent for å ta alt han møtte på en verdig måte, han var jo politiker.

Han satt der i kveldsmørket og tenkte på hvor langt han var kommet i livet og hva veien til toppen hadde kostet ham. Var han blitt lykkelig over den stillingen og den makten han hadde arbeidet så målbevisst for å få. Det var neste ironisk det navnet han hadde fått av sin far, Josef betydde ”han legger til” eller ”tillegg” ben betød sønn og hans fars navn Kaifas betød ”nedstemt”. Han følte seg sannelig som nedstemthetens sønn der han satt

og det siste han hadde vært med på, dødsdommen over denne idealisten hadde vært et tillegg til alt det andre han bar på som trykket ham ned.

Allerede som barn hadde Josef ben Kaifas lengtet etter makt, det var makt som for ham hadde stått som veien til lykke. Han var fjerde sønn av handelsmannen Kaifas som hadde en torgbod på markedet i Jerusalem der han solgte varer fra landet omkring byen som han dagen i forveien hadde reist omkring og kjøpt så billig som mulig. Faren var en stolt mann av en slekt som en gang hadde hatt makt, men som hadde satset på feil hest en gang og var blitt ydmyket og hadde mistet alt. Josef tenkte på sin far, faren hadde kalt torgbordet sitt for butikken og faren hadde ofte latt frustrasjonen sin over skjebnen gått ut over sin kone og barn. Smilende, blid og sjarmerende på torget, men gram i hu og lett å irritere når han kom hjem. Josef hadde tidlig lært seg å lese kroppsspråk og å lytte til virkeligheten bak smilende ord og ansikter, det hadde vært et viktig redskap i hans egen vei til makt. Om han ikke var det fødte politiker hadde han i alle fall blitt satt tidlig inn i politikkens skole.

Foreldrenes bakgrunn i høyere middelklasse og farens strenge oppdragelse hadde lært dem hvordan de skulle oppføre seg sammen med folk med makt og det hadde lært dem tidlig å skjule sine egentlige meninger og følelser. To av hans eldre brødre hadde reist hjemmefra så raskt de kunne og hadde fått stillinger hos fjerne slektninger som hadde forlatt landet og som drev handel eller handverk i en av hedningenes byer. Den eldste broren hadde mot sin vilje vært nødt til å overta torvbordet som faren fremdeles kalte butikken sin og Josef hadde blitt medhjelper til en barnløs handelsmann i Jerusalem som var mer opptatt av å studere de gamle skriftene enn å drive butikk og etter en tid nærmest så på Josef som den sønn Herren hadde nektet ham selv å få.

” Det er en styrelse at den gutten har kommet til oss, ” kunne han si til sin kone: ” det er den Allmektige som har sendt ham til oss og vi skylder å gi ham det han trenger for den tjeneste han er uttatt til.” Konen, som etter hvert også ble glad i denne stillferdige og hjelpsomme gutten, var enig med sin mann og da disse to gamle var velansette folk i byen åpnet dette for en lysende framtid for den unge mannen.

Handelsmannen, som var svært opptatt av Skriftene, profetiene og løftene, sørget for at Josef ble opplært både som handelsmann og som skriftlærd slik skikken var. Josef som hadde et godt hode, som visste hva som skulle til for ikke å støte noen og som lengtet etter den anerkjennelse han aldri fikk fra sin far sugde til seg all den lærdom han kunne og brukte den til å sikre sin stilling på alle områder. Tidene var egentlig gode nå selv om de var under romernes overherredømme, de stadige karavanene som gikk gjennom byen med varer fra øst ga stadig muligheter til gode innkjøp og Josef ble etter hvert en mester til å handle. Han skilte strengt mellom sin rolle som handelsmann og rollen som skriftlærd og sjonglerte lett mellom skriftstudier og evnen til å manipulere folk til å gi ham varer for underpris. Til tider kunne han bruke underlige midler for å presse selgerne og når ble det konflikt mellom metode og samvittighet fant han alltid noe å døyve samvittigheten med. Det var jo ikke hans butikk, ….. han handlet jo på vegne av andre, så det var jo ikke han selv som tjente på dette!

”Men du regner jo med å overta alt sammen, de har jo ingen andre enn deg!” sa samvittigheten og ble møtt med: ” Det er vel ikke sikkert!” selv om han innerst inne visste at det var det.

Og selvsagt gikk det og slik, det gamle ekteparet døde og etter deres utrykkelige vilje ble alt sammen overtatt av ham. Josef ben Kaifas var nå blitt en ekte handelsmann i motsetning til sin far torghandleren, og var nå på toppen av den høyere middelklasse i Jerusalem. Han var rik, han var lærd og han nøt anerkjennelse av de fleste, men var selv slett ikke fornøyd med dette, han ville høyere, han ville ha makt, han ville til topps!

Han tenkte tilbake på denne tiden. Både vennene han hadde fått ved synagogen gjennom skriftstudiene og kollegaene han i handelsnæringen hadde lykkeønsket ham med fremgangen selv om de nok missunte ham den de fleste av dem. De mente nok at nå hadde han nådd toppen og at det ikke var noen mulighet til å komme videre. Selvsagt kunne han ved den rikdommen han nå hadde bli enda rikere ved å fortsette sin vellykkede handelskarriere og selvsagt kunne han sikkert nå enda lenger som skriftlærd og høste mer ære på den veien, men dette ville ikke gi ham særlig mer virkelig makt og innflytelse.

Det var egentlig bare to veier videre mot makt, den ene var å snu ryggen til sitt eget folk og alliere seg med romerne. Men det var en svært vanskelig vei og ville nok koste mye mer enn de midlene han hadde til rådighet, han måtte da ta opp kampen med Herodes og hans nærmeste som allerede var inne på den veien og det hadde han ikke mulighet til enda så den veien var stengt. Kunne han gå en annen vei og få makt ved å alliere seg med sitt eget folk? Han tenkte etter hva som da skulle til.

Det var selotene, de som stadig oppfordret til opprør mot romerne, men han visste godt at dette var dødfødt for de hadde ikke verken våpen eller folk nok til det – det eneste de hadde var store ord og nasjonalfølelse og det ville ikke bringe dem lenger enn til fangehullene eller grava. Den tanken slo han vekk, han måtte tenke på en annen måte.

Hvem var det som hadde makt i landet i dag utenom Herodes og romerne? Svaret ga seg selv, det var de som hadde den religiøse makten, og den var etter hans mening delt i to. Fariseerne hadde nok det meste av den religiøse makten over folkets sjeler for selv om det kanskje bare var en 5 – 6 000 av dette partiet brukte de folks dårlige samvittighet som våpen og kunne på den måten skape frykt for seg selv og sin gud på den måten. Derfor hadde de på en måte den psykiske makten, men det var yppersteprestene og Det høye råd, det var sadduseerne som hadde den verdslige religiøse makt fordi de regjerte over tempelet og hadde egne soldater. Som en av de som var godtatt av de skriftlærde og på innsiden av deres verden visste han jo godt hvor den egentlige makten satt, den satt hos Annas som hadde vært yppersteprest. Han var det ikke lenger fordi han var blitt avsatt av landshøvdingen Valerius Gratus og var det ikke i navnet, men likevel var det i gavnet fordi han satt bak og styrte de andre.

Siden Annas var blitt avsatt hadde det vært en som het Ismael ben Fabe, men Annas hadde ved bestikkelser og renkespill fått han raskt avsatt og hadde satt inn sin sønn Eleasar i stedet fordi det var en han kunne styre. Eleasar viste seg å være komplett ubrukelig både for sin far og som religiøs leder og ble avsatt av rådet. En kar ved navn Simon ben Kamitus hadde overtatt jobben og hadde den nå og Josef var sikker på at dette også var en av Annas nikkedukker!

Jo. Om han skulle få reell makt på en eller annen måte var det tempelet han måtte innta og nøkkelen til det var Annas, det var han sikker på! Han måtte legge en plan, og den måtte være god, den måtte være idiotsikker!

Josef ben Kaifas, Israels Gud og Mose lov.

Josef hadde egentlig ikke noe forhold til Den velsignede, til Israels Gud. Han gud het Ærgjerrighet og makt, men på grunn av sin velgjørers interesse og ærbødighet for de gamle skrifter visste han mye, kanskje mer enn de fleste. Den gamle hadde vært svært oppskaket over dette med Israels yppersteprest og presteskap og hadde delt dette ofte med sin ”adoptivsønn”. Derfor visste Josef godt at den måten tempelet ble drevet nå sto i skarp kontrast til Mose lov med sine forskrifter. Ut fra Mose lov skulle denne tjenesten gå i arv fra far til eldste sønn fra ypperstepresten Aron og nedover til evig tid. Tjenesten skulle først overtas når den forrige døde, det var Guds bud om den saken. Men Annas var slett ikke død og etter han var nå denne Simon den tredje i rekken selv om de to andre slett ikke var døde og han hadde heller ingen ætte - tavle etter Aron og det var det visst lenge siden noen yppersteprest hadde hatt! Det var og innført den skikken at alle avsatte yppersteprester automatisk ble medlemmer av Rådet slik at det sjelden var snakk om ypperstepresten, men om yppersteprestene i flertall. Dette var et genialt sjakktrekk av Annas fordi det derfor ikke kunne dukke opp en som fikk mer makt enn ham!

Annas hadde faktisk fem sønner og to svigersønnen som etter tur var yppersteprester i Israel! Og i løpet av de siste 107 år før diasporaen var det 28 stykker som bekledde dette embetet som ut fra loven skulle vare livet ut for den som var kalt til det.

Josef tenkte at kanskje skulle han kunne peke på dette for folket slik at disse uverdige prestene ble fjernet fra sine posisjoner. Nei det gikk ikke! Det ville ikke hjelpe ikke ham selv til makt for han var jo ikke av Arons ætt, ikke av Levi stamme engang og det var nesten ingen av de med posisjon i folket som i virkeligheten brydde seg det minste om Moses og hans lov dersom det ikke ga dem selv fordeler. Nei den veien var håpløs, nøkkelen til slik makt lå i samspill med Annas, det var eneste veien, men hvordan skulle han få det til?

Josef gikk i lang tid å tenkte over hvordan han skulle få den rette kontakt med Annas. Selv om han selv nå tilhørte den øvre middelklasse og hadde svært gode forbindelser også innenfor det en kan kalle åndseliten i landet var det mange trappetrinn opp til Annas og hans omgangskrets. Annas hadde kontakt både hos den romerske ledelse, blant folk i kong Herodes hoff og ledet i virkeligheten Det høye råd, denne slue politikeren hadde ikke syn for folk på Josefs plan dersom de da ikke direkte var til stor nytte for ham.

”Men det måtte da finnes en vei for ham likevel!”; Josef var ikke av den sorten som ga opp når han først hadde bestemt seg for noe, det han ville, det ville han og han ga seg ikke før han var ved målet!

Når Josef tenkte på det han selv hadde lest om israelfolkets første tid og på det fosterfaren han hadde fortalt så han at etter Guds egen mening skulle det være ypperstepresten som skulle ha den virkelige makten i folket. Det var Jahve selv som skulle være deres konge og ypperstepresten som skulle være den ypperste av hans representanter blant folket og på en måte regjere i Hans sted. Nå i skumringstimene etter endt arbeidsdag satt Josef og tenkte tilbake på de mange samtalene han og han ”far” hadde hatt etter kveldsmaten og etter arbeidstid. De hadde diskutert de forskjellige yppersteprestene ifra gammel til. Aron, den første hadde nok ikke hatt så mye å si, han var underlagt sin bror Moses, men senere hadde det vært en del med virkelig storhet og makt. Josva ben Nun til eksempel som var den som sammen med Serubabel sto for oppbyggingen av land og tempel etter tilbakekomsten fra Babel. En annen var Jojada som hadde hatt den reelle makt den tid Joas var konge og regjert i hans sted inntil Joas var gammel nok. Jo historien viste klart at stillingen som yppersteprest kunne gi makt til den rette mann!

Denne posisjonen virket lokkende på Josef og etter det han kunne se av utviklingen de siste hundreårene var dette med at han ikke var av Levi stamme ingen hindring lenger og innerst inne mente han selv at han var rette mann til jobben og fikk han den skulle han nok spille sine kort riktig! Han måtte få den rette kontakt med Annas og selv om det så ut til at det var ganske umulig hadde ikke umulig stoppet ham før.

Underlig nok ser det ut for oss utenforstående som om historien ofte avgjøres ved tilfeldigheter og det var nettopp en slik tilfeldighet som ga Josef den åpningen han trengte for å gå videre med sine planer. Josef hadde vært ute i byen og gjort avtaler med noen av sine leverandører og da han kom tilbake til butikken var det et svare leven der.

En ung dame som tydeligvis var av overklassen var rasende og skjelte ut de som arbeidet der på det groveste. Hun slo løs på dem med en kjepp hun hadde i hånden mens tjeneren hennes, eller slaven, hjalp til så godt han kunne. Josef skyndte seg bort for å hjelpe sine ansatte, men i siste øyeblikk kjente han kvinnen igjen. Det var den ene datteren til Annas, det var henne som var krøpling, henne som hadde et ben som hadde stoppet å vokse etter et benbrudd og derfor måtte gå med stokk. Her måtte han gå varsomt fram slik at han ikke kom i dårlig lys, ja kanskje var dette nettopp muligheten han hadde ventet på.

Han gikk helt bort til opptrinnet , sa hvem han var og spurte hva dette skulle bety. Damen så nedlatende på ham og sa at hun skulle ha seg frabedt slik oppførsel som folk i denne butikken hadde, her hadde hun gått forbi sammen med slaven sin og så hadde folket i butikken kastet hånsord mot henne. Hun hadde hørt at de sa at hun var forbannet av gudene fordi hun måtte gå med stokk og at det var til pass for hennes far at han hadde fått en slik datter, det var forbannelse over ham som skulle slå til i flere ledd hadde en sagt. Dette skulle rapporteres til hennes far så dette var på langt nær ferdig nei!

Den stakkars unge ekspeditøren bedyret at det var ikke ham som hadde sagt dette, det var et par karer som hadde vært inne i butikken som hadde ropt dette til henne. Han kjente den ene av dem og kunne si navnet på ham, han het Simeon og var selot det var han sikker på!

Josef kjente sin ansatte godt og han var sikker på at det gutten fortalte var sant, men sannhet var ikke det som betydde mest for Josef. Det betydde mye mer om han kunne gjøre et godt inntrykk på datteren til Annas. Derfor tok han tak i ei svepe som lå på en av de nærmeste hyllene og gikk selv løs på gutten med svepeslag, han slo til gutten nærmest ikke kunne bevege seg mer, jaget ham bortover gaten og ropte etter ham at viste han seg i denne gata mer skulle han sette soldatene på ham og få ham dømt!

Så vendte han seg mot den unge damen, ba så meget om unnskyldning på vegne av butikken og tilbød seg å gi henne gaver fra lageret sitt, hva som helst hun kunne ønske om det var noe der som hun likte, som erstatning for den urett hun hadde opplevd.

Damen var tydelig såret og oppskaket etter det som hadde hendt, men Josef kunne kunsten å oppføre seg slik folk ønsket, fikk roet henne ned slik at hun pekte på et par ting som han lovet egenhendig å bringe til henne så fort hans plikter her var ferdig for dagen.

” Jeg må jo stå her å passe butikken selv nå som den slyngelen er jaget bort.” sa han med et unnskyldende smil som nok gjorde inntrykk på damen, for han var utrustet med et godt utseende og var ganske sjarmerende når han satte litt inn på det!

Dette var skjebnen, tenkte han da damen var forsvunnet, her var døren til å bli kjent med Annas. Men han måtte gå forsiktig fram, jenta var tydelig såret på grunn av sitt handikap og hennes far var en slu kar som sikkert var svært var for lykkejegere. Forsiktig måtte være slagordet for veien videre nå. Det var han sikker på, men han skulle klare det – det var hans skjebne! Josef ben Forsiktig skulle være navnet han lenge!

Josef hadde forberedt seg godt til sitt neste møte med den unge damen, forresten hadde han bestemt seg for ikke å møte henne den kvelden for det ville kanskje virke påtrengende. Det han bestemte seg for var å levere varene hos henne uten å be om å få treffe henne personlig. Han fant fram det hun hadde pekt på og gjorde seg flid med å pakke det inn i et fint persisk teppe han hadde i sine private gjemmer, han fant også en krukke med kostbar parfymert salveolje som han la sammen med dadler og fikener i en kurv ved siden av og tok alt med seg til huset hun bodde.

Da han kom til huset gikk han ikke til hovedinngangen, men til inngangen tjenerne brukte og leverte sakene der med ærbødig hilsen til husets herskerinne. Han bad ikke en gang til om unnskyldning, men bare ba dem om å hilse fra ham. Flere unnskyldninger ville gjøre ham til en ynkelig tigger i hennes øyne og det inntrykket ville han ikke gi!

Han tenkte det ville gå flere dager uten at han fikk høre noe fra henne og slik gikk det også. Men etter et par uker med spenning sto hun utenfor butikken hans igjen. Hun var da sammen med et par andre unge damer som hun hadde fått med seg ved å fortelle om utvalget der og om hvor godt hun var blitt behandlet av eieren. Josef anstrengte seg det han kunne for å tilfredsstille alle de tre damene og syntes etterpå at han hadde kommet godt ut av besøket selv om han ikke hadde tjent en eneste stater på handelen deres.

Ikke hadde han fått vekslet mange ordene med Rakel heller, han hadde fått rede på navnet hennes i mellomtiden, men de hadde da i alle fall vekslet noen få hverdagslige ord om vær, varer og vind. Men de hadde også vekslet noen blikk og etter det han kunne forstå hadde han gjort inntrykk på henne.

Etter dette besøket fikk han stadig besøk av kunder fra hennes samfunnslag, ordet om butikken hans hadde spred seg og han tenkte at om han skulle holde på slik i lang tid ville han miste mye overskudd og begynne å tære på sine oppsparte midler. Sannelig kostet det å tilfredsstille disse menneskene, men han måtte se på det som investering i sine framtidige planer og finne seg i det så lenge han kunne.

Så en dag ble han invitert i et bryllup for en av hennes venninner og det var et steg videre etter hans mening. Han hadde tatt med seg en kostbar gave og det var kanskje grunnen til at han også ble invitert til det neste bryllupet, men han tenkte – investering i fremtiden og fulgte opp med enda en kostbarhet. Han erfarte etter hvert at det faktisk var en ting disse overklassemenneskene satte høyere enn adelig herkomst og snobberi og det var penger og det benyttet han seg av! Dette førte til at han blant de nye ”vennene” han fikk ble han betraktet som er styrtrik og raus mann mens han for sine handelsforbindelser og blant småfolket ble sett på som nådeløs og uberegnelig.

Han hadde forsiktig nærmet seg Rakel og hadde opplevd å lykkes svært godt med dette. Han forsto snart at han hadde vunnet henne, men visste samtidig at den store bøygen enda sto igjen, han måtte bli godtatt av Annas, hennes far. Han visste godt at det ville nok være vanskeligere og lette stadig etter utvei for å få til det uten å komme et skritt videre. Men som et barn av sin tid og som den selvsentrerte og ensomme mann han var på grunn av sin bakgrunn og oppvekst var det et menneske, en hjelper han ikke hadde regnet med og det var Rakel. Etterpå kunne han godt se at det var henne som hadde vært den avgjørende faktor i alt dette uten at han selv hadde forstått det!

Vel var Rakel kvinne og kvinnene i hennes samtid kjente sin plass, men Rakel var en kvinne utenom det vanlige. Rakel var sin fars datter ikke bare i navnet, men hadde og arvet mye av sin fars viljestyrke og sluhet. At hun var blitt skadet og på grunn av det sett ned på av mange hadde ikke gjort henne svak, det hadde heller styrket henne og gitt henne evne til å sloss for det hun ville. Og hun ville ha denne mannen, hun var forelsket i Josef ben Kaifas og han skulle bli hennes! Hun var og sikker på at selv om Josef hadde gått veldig forsiktig fram var og aldri hadde sagt noe rett ut så var han mer enn villig til å ta henne til hustru. I tillegg var hun klar over at Josef aldri ville kunne gå til hennes far og be om å få henne fordi han ikke hadde den rette familie og bakgrunn til det, det var hun som måtte bearbeide sin far slik at det ble Annas selv som tok det første skrittet. Dette ble en skikkelig kamp vilje mot vilje og det var slett ikke sikkert at Rakel ville ha seiret i denne kampen om ikke farens forhold til den nåværende ypperstepresten, Simeon, hadde utviklet seg i negativ retning.

Etter en skikkelig krangel med Rakel og et sammenstøt med en uberegnelig Simon hadde Annas ligget våken og studert på hva han nå skulle gjøre. Han visste godt at Simon kunne han godt beseire, men hvem skulle han sette i hans sted. Sin egen sønn hadde han prøvd å bruke uten hell og de to sønnene han hadde fått med sin andre kone etter at den første døde, var alt for unge enda så de tellet ikke i denne sammenhengen. Han hadde en datter men å forsøke å innsette en kvinne var ikke på tale. Han selv var også begynt å komme litt opp i årene og var redd for at han kunne miste noe av sin styrke snart så han måtte ha en han hadde godt tak på og som lett kunne styres. Å om ham hadde hatt en voksen og dugelig sønn og ikke bare dette utysket av en datter med dårlig bein og lite ydmykhet overfor sin far. ( Historien viser at begge disse unge sønnene til Annas, både Jonatan og Teofilius ben Annas ble yppersteprester etter at Josef ben Kaifas var ute av bildet 4 – 5 år etter korsfestelsen. Det var og denne Teofilius som sendte Saulus fra Tarsus til Damaskus for å fange de kristne som holdt til der.)

Plutselig slo en tanke ned i ham, om han ga etter for sin datter og lot henne gifte seg med denne kjøpmannen som ikke hadde forbindelser til noen andre med makt kunne han sikkert styre dem begge to! For det første ville begge være knyttet til ham selv både ved familiebånd og for det andre ville hans ”godhet” mot den begge gjøre dem til hengivne tjenere så lenge han selv levde, kanskje ville de få en sønn med hans eget blod og på den måten kunne et nytt dynasti stige fram. Mannen hadde vist mye penger også og det var jo ingen bakdel!

Når Annas først hadde bestemt seg for noe, la han planer og når planene var ferdige handlet han. Og i tillegg visste de fleste at når Annas handlet var det best ikke å stå i veien for ham.

Det kom som en overraskelse på alle da det ble kjent at Annas hadde tatt kontakt med Josef ben Kaifas for å drøfte giftemål for sin datter Rakel med ham. Det kom som en overraskelse på Josef også og han ga uttrykk for det overfor sin kommende svigerfar. Men svigerfaren bare blåste det vekk med en håndbevegelse og vant med å få sin vilje i alt planla han forlovelse og bryllup snarest og slo det stort opp slik at alle skulle se at dette virkelig var etter hans eget ønske. Overalt roste han sin kommende svigersønn opp i skyene, la spesielt vekt på hvor skriftlærd han var og hvor interessert denne unge mannen var i nasjonens åndelige liv.

De som kjente Annas godt og først hadde underet seg over hvordan dette ekteskapet hadde kommet i stand forsto snart at Annas hadde planer om noe og at dette var et ledd i disse planene. Etter hvert opplevde nok ypperstepresten Simon også at de han hadde regnet som sine nærmeste venner ikke var så nære lenger og forsto at Annas nå hadde andre planer. Simon erfarte også raskt at det var ikke mulig å ta opp noen kamp mot Annas og visste at han selv snart ville bli degradert til en mer anonym plass i rådet. Vel, det var bare å finne seg i det, noe annet ville kunne bety døden, han kjente Annas godt nok til å forstå såpass!

Alt syntes å gå i riktig retning for Josef nå og det gikk raskere enn han hadde kunnet tenke seg. Han var svært fornøyd med seg selv og tenkte i sitt stille sinn på hvordan hans egen familie ville takle dette, hvordan de skulle reagere på at han som ikke hadde vært regnet for noe nå nærmet seg toppen i landet.

Men det var noe som til tider dukket opp i tankene hans og plaget ham, samvittigheten minnet ham på gutten han hadde behandlet så dårlig, så urettferdig og grusomt. Han kunne våkne om natten etter å ha sett øynene på gutten i drømme, og tenkte ofte på hvordan han skulle kunne gjøre dette godt igjen, for ugjort kunne det jo ikke gjøres.

Han lette etter muligheter til å gi en eller annen form for erstatning og hjelp, men det var for risikabelt da det kunne avsløre ham for Annas og Rakel. Det var risikabelt ikke å gjøre noe også, for han kunne risikere at gutten eller familien hans dro ham fram for myndighetene og fikk ham dømt for noe. Det ville også komme Annas for øret for Josef visste godt at hans kommende svigerfar hadde ører og øyne over alt i samfunnet, ingen ting av betydning unngikk denne mannen!

Det viste seg etter hvert at det han fryktet hadde skjedd, så snart gutten var restaurert etter den fryktelige omgangen han hadde fått og var kommet til hektene hadde han og hans far gått til tempelet og inngitt klage på Josef ben Kaifas. Gutten ville ha oppreisning for urettmessig avstraffelse og beskyldning, han ville ha erstatning for tort og svie og han ville at hans tidligere arbeidsgiver skulle straffes av tempelvakten. Josef ben Kaifas skulle selv kjenne pisken, mente guttens far!

Presten som hadde tatt imot denne klagen gikk straks til Annas for å høre hva han mente om saken fordi han visste at Annas datter Rakel også var innblandet i dette. Annas sa at denne saken skulle han selv ta seg av og bød at gutten og hans far skulle tas inn i hans private gemakker slik at han selv kunne snakke uforstyrret med dem.

Inne hos Annas fik de legge fram saken sin igjen og Annas hørte nøye etter hva som ble sagt. Annas spurte om detaljer, han spurte hva de selv mente og hva som kunne ligge bak slik oppførsel og lovet dem at overlot de saken til ham skulle de ikke angre på det!

” Kom tilbake i morgen og snakk ikke med andre enn meg om dette så skal vi se hva som bør gjøres!” sa han til dem før de skilte lag. Han sa det både med vennlighet og myndighet og da hele Jerusalem godt visste at denne mannen var det farlig ikke å lystre gjorde de som han sa.

Etter dette besøket satt Annas lenge og tenkte. ”Hm, denne Josef ben Kaifas var nok smartere enn han hadde tenkt. Det var nok en ærgjerrig kar og hans oppførsel viste at han både var snartenkt og ufølsom når dette var nødvendig. Mannen kunne bli en meget brukbar medarbeider i et knipetak, han kunne sikkert brukes til det meste.”

Annas hadde ingen tanker om det umoralske ved det som hadde skjedd for han så nok noe av seg selv i dette, men han så og fordelen av at han hadde fått vite om det fordi han nå hadde et tak på denne kremmeren som han selv kunne bruke mot han i et knipetak.

Det var Annas natur å lete etter svakheter hos folk fordi det ga ham selv et overtak og det hadde i grunnen irritert ham at Josef ben Kaifas hadde vært så plettfri.

”Flott, perfekt,” sa Annas til seg selv:” Nå har jeg dette dydsmønsteret der jeg vil ha ham! Det jeg nå må gjøre er å sørge for at disse folka holder tett slik at dette ikke blir spredd ut over hele byen for da er det ubrukelig for meg!”

Annas visste det meste om de fleste og tilkalte en rik jødisk kjøpmann fra Antiokia som han visste var i byen akkurat nå. Når mannen kom lot han det skinne klart igjennom at han visste godt hvorfor mannen i sin tid hadde forlatt Jerusalem og bosatt seg i det fjerne Antiokia samtidig som han anbefalte mannen å ansette gutten som hadde blitt så misshandlet. Gutten skulle få svært gode betingelser og det var viktig at han ikke kom tilbake til Jerusalem på svært lang tid! Dette ble fremstilt som et vennlig tips om en god og dyktig medarbeider for mannen, men mannen forsto godt at dette i virkeligheten var en ordre så han takket sin ”velgjører” ydmykt for å ha fått en slik mulighet og ba om at gutten skulle melde seg hos ham snarest da han skulle reise fra byen igjen neste dag!

Annas gned seg i hendene, nå var denne saken nesten i havn. Da kjøpmannen var gått tilkalte han sin sjefsspion og spurte om de hadde noe på guttens far eller på noen av hans nære slektninger.

” Alle har vel noen svin på skogen, jeg skal sjekke det opp straks,” svare mannen og etter et par timer kom han tilbake med opplysninger om en gravid tjenestejente som plutselig hadde forsvunnet for et par år siden pluss et par andre småting.

Tidlig neste dag, allerede i den tredje time, kalte Annas gutten og hans far til seg igjen. Han la fram tilbudet til gutten om de gode mulighetene for ham i Antiokia og sa at dette måtte han svare på fort fordi han måtte i så fall reise på dagen. Gutten selv så nok mulighetene i dette og med ungdommens ønske om eventyr og reise og å kunne komme bort fra sine strenge foreldre falt tilbudet i god jord hos ham. Men hans far syntes nok det luktet noe av dette hastige forslaget og protesterte ganske kraftig.

” Ja, ja dette er da bare et tilbud, dere får gjøre som dere selv vil,” sa Annas og fortsatte:

” hvordan står det forresten til med denne Maria fra Nain som arbeider hos dere, hun er datter av min venn Joas og er visste en pen og kjekk ungdom?”

Spørsmålet ble fremsatt i en vennlig tone og Annas så at både gutten og hans far skvatt til i det samme, han hadde truffet rett igjen! Guttens far svarte noe unnvikende på spørsmålet, nei han visste ikke riktig hvordan det var med piken for hun hadde reist fra dem og de visste ikke riktig hvor hun holdt til akkurat nå.

Annas gikk ikke videre med dette, men passet på å tilby gutten godt med reisepenger samtidig som han begynte å snakke med faren om noe utbedringer på en av tempelbygningene som han trengte en fagmann til. Mannen var vel snekker, var han ikke?

” Jo, han skulle se på saken og komme med et forslag, han skulle se på det alt i morgen, men i dag hadde han nok å gjøre med sønnens reise.”

Annas og guttens far avtalte å møtes om et par dager for den hastet ikke så veldig den jobben, de hadde jo tiden for seg og begge ga uttrykk for at et fremtidig samarbeid var noe de satte pris på!

Annas var svært fornøyd med seg selv etter dette møtet, han tilkalte tjeneren sin og ga ordre om at mat og vin skulle settes fram. Han satte seg godt til rette i sin yndlingsstol og begynte å planlegge bryllupet og veien videre for å skaffe seg en ny yppersteprest som han hadde et godt tak på!

I familiens skjød:

Ikke så mange dager etter dette var Josef innbudt til kveldsmåltid hos sine fremtidige svigerforeldre, de måtte jo planlegge bryllupet. De måtte bestemme dagen og hvem de skulle invitere spesielt.

Under måltiden nevnte Annas sånn tilfeldig at han hadde snakket med en kar som skulle gjøre noe arbeid for dem på en bygning som tilhørte tempelet. Han nevnte hva denne mannen het og fortalte i det samme at mannen først måtte ordne med sin sønn som hadde fått et så godt tilbud om jobb i Antiokia og hadde måttet reise nesten på dagen. Det var underlig hvordan ting kunne skje i slik hast sa Annas og det var godt at gutten fikk noe å ta seg til for han hadde visst vært gjennom noe for ikke så lenge siden som hadde vært ganske vanskelig. Ja det var godt at ting ordnet seg til det beste for folk, det var sikkert Den velsignede som hadde grepet inn.

Så fortsatte Annas å snakke om bryllupsforberedelsene uten å si noe mer om denne snekkeren, men han hadde lagt godt merke til Josefs reaksjon og visste godt at nå var de begge klar over hvor de hadde hverandre. Ingen av de andre rundt bordet hadde forstått noe av dette utenom Annas og Josef, men de to visste at maktsenteret var etablert og løpet videre var lagt!

Etter et minimum av forlovelsestid ble bryllupet feiret som seg hør og bør, det var god mat, det var vin og det var dans til tidlig morgen for var det noe Israelfolket kunne så var det å holde bryllup og fest. I begynnelsen følte nok Josefs familie seg noe bortkomne blant overklassen, men etter en del krus med god vin, dans og sang tødde folk fra begge sider opp og ved festen høydepunkt, da brudeparet ble velsignet og knuste glasset under føttene, ble det nok av taler og lykkeønskninger.

Morgenen etter den siste dagen i bryllupsfeiringen våknet Josef som sedvanlig tidlig, men det var sabbat og butikken var stengt slik at han behøvde ikke tenke på den. Han strakte seg ut i sengen og var svært fornøyd både med seg selv og med sin frue, med Rakel. Han snudde hodet og så på henne. Hun var pen, hun var god mot ham og hun var i tillegg både sterk og klok. Jo hun hadde vært et godt valg!

Men så kom han til å tenke på Annas, på det han hadde sagt om denne byggmesteren og sønnen hans og med en gang følte han seg fanget. Han forsto at nå hadde han møtt en av sitt eget slag, bare så veldig mye bedre enn ham selv, en med mer makt, mer sluhet og med adskillig bedre forbindelser enn ham selv. Han visste at nå var han selv blitt en brikke i svigerfarens spill og intriger og det var ikke noe han selv kunne gjøre ved det. Han følte at aldri hadde han vært så nær maktens tinde, likevel hadde han aldri selv hatt mindre makt!

Yppersteprest!

Dagene og uken gikk, Josef og Rakel ble mer kjent med hverandre og satte etter hvert enda mer pris på hverandres selskap. De drev sin butikk og de pleiet sitt ekteskap og de nøt godt av sin posisjon som medlemmer av det gode selskap.

Imens drev Annas sitt politiske spill, han sørget for at Simon, ypperstepresten mistet flere og flere støttespillere og at svigersønnen fikk flere og flere. Til sist var Simon drevet så langt ut på sidelinjen at han ga beskjed til rådet om at han for sin helbreds skyld ønsket å gå av som leder og bare være med som vanlig medlem om rådet ønsket hans tilstedeværelse. Denne anmodning ble mottatt med stor forståelse og diskusjonen om hvem av de andre som skulle overta var i gang. Selv om de alle visste på forhånd hva neste skritt ville bli måtte det for syns skyld være en diskusjon og det måtte være avstemninger og valg i flere runder. Kandidater ble forslått, vin ble drukket og mat ble fortært på møte etter møte og alle var de klar over at dette bare var et spill for galleriet.

Selvsagt endte det hele med at Annas svigersønn ble den kandidat alle samlet seg om og Josef ben Kaifas ble salvet og innsatt i tjenesten som yppersteprest, Det høye Råds leder og Israels folks åndelige leder! Seremonien ble utført i tempelgården med sedvanlig eleganse, med ofringer, salving, med hornblåsing, farger og prakt, men folket selv ga lite akt på det som skjedde. De var vant til at et skifte av yppersteprest var noe som stadig skjedde uten at dette gjorde noen forandring for dem selv og de visste godt at det ikke var Den Velsignede som sto bak dette, det var Annas og i stille nattetimer og etter adskillige krus vin var det nok de som uttalte ting om Annas som var den rake motsetning til det navnet de brukte på Israels Gud.

Josef ben Kaifas fungerte greit som yppersteprest, på grunn av oppvekst og sin gode evne til selvbeherskelse og til å oppføre seg etter andres ønske fikk han ikke mange uvenner. Hans innsikt i tempeltjeneste og den kunnskap om skriftene han hadde fått ved selskap med sin fosterfar og sine studier gjorde at han alltid kunne ha et godt svar til de spørsmål som dukket opp i forbindelsen med sin tjeneste og var det noe han trengte hjelp til var Annas alltid rede til å svare.

Noen Gud hadde han aldri trodd på så selve tjenesten så han på som noe han utførte som en tjeneste fordi folket trengte en religion og selv om han ofte følte seg som en godt lønnet skuespiller så han det også som at han var et redskap fra et eller annet forsyn for i gi sine medmennesker noe som både kunne rettlede dem til et godt liv og som kunne trøste dem når problemene ble for tunge å bære.

Butikken hadde han overlatt ansvaret for til en av sine brødre som var kalt hjem med det for øyet og han og Rakel hadde flyttet til yppersteprestens staselige bolig, de hadde overtatt den forriges tjenere, hans kokke, hans stallmester og hans spesielle livgarde og kunne levd i glede og overflod uten å behøve å ha en eneste bekymring for fremtiden. Til tider var det og slik, til alles glede hadde Rakel født en sønn i god tid etter bryllupet og etter en stund var et nytt barn på vei. Rakel var glad og lykkelig både som hustru og mor og det meste av tiden var og Josef svært så fornøyd, men imellom kjente han at Annas strammet bandet han hadde om halsen på ham og følte seg fanget!

Dagene , ukene, månedene og årene rullet sakte forbi på denne måten. Barneflokken vokste, formuen vokste og hans anseelse hos folket økte også etter hvert. Han ble kjent for at han tross sitt nære slektskap til Annas var en god mann. Gutten i Antiokia og hans skjebne dukket sjeldnere og sjeldnere opp i han bevissthet og Josefs rolige familielykke og det daglige fellesskap med Annas og de andre ”yppersteprestene” i Rådet gjorde sitt til at samvittigheten hans både ble nedslipt og etter hvert sov godt i lange stunder.

Mannen fra Nasaret:

Som han satt der i kveldsmørket og tenkte tilbake tenkte Josef på at det hadde faktisk gått nesten 12 år på denne måten, 12 stort sett rolige og behagelige år. Men så hadde denne Jesus fra Nasaret dukket opp og forstyrret alt sammen.

I begynnelsen hadde han ikke tatt denne mannen særlig alvorlig for det dukket stadig opp slike hellige menn og undergjørere i dette folket. Det var tydelig at den jevne mann og kvinne i Israel hadde en sterk tendens til religiøsitet og var lette å føre både hit og dit.

Denne nasareeren ville nok enten samle en liten flokk omkring seg og leve sitt liv som en hellig mann i ødemarken eller i en hule i fjellet og da ville det ikke bety noe for tempelet og tjenesten der. Eller så kunne han begynne å samle folk rundt seg for å gjøre opprør og da ville romerne ta seg av ham uten at tempelet måtte gripe inn så Josef lot ham bare drive på. Rakel var nok den av dem som var mest interessert i den åndelige siden av livet og en dag ved frokostbordet spurte hun ham ut om denne Jesus ben Josef, om han visste hvem han var og hva han forkynte. Josef hadde bare trukket på skuldrene og sagt at dette var sikkert bare ei døgnflue som alle de andre som hadde stått fram og sagt seg å være noe de siste årene, bare se på Johannes ben Sakarias som alle sa var så stor. Han var ikke så stor da Herodes var ferdig med ham, sant og si var han da minst et hode kortere. Han hadde forsøkt å være morsom, men da han så hvor såret Rakel ble angret han det straks.

Der han satt utenfor den herskapelige boligen han disponerte og så ut over byen som lå der i kveldsmørket måtte han tenke på svigerfaren sin. Han visste at den mannen hatet han med et udelt hjerte, men innerst inne måtte han beundre mannen som politiker. Det var ingen grenser for hva denne sleipe typen kunne oppnå ved sitt spill.

Josef tenkte tilbake på seg selv og slik han selv hadde vært som ung, hvordan hans evige lengsel etter makt hadde styrt alt det han gjorde. Likevel hadde han selv bare vært smågutt i forhold til det svigerfaren var. Josef visste bortenfor all tvil at svigerfaren bokstavelig hadde gått over lik for å komme til makten, at døde, ruinerte og psykisk ødelagte mennesker hele veien lå etter Annas i alle de årene han hadde hatt denne makten og at ingen i hele verden var trygge dersom Annes i dag eller i morgen oppdaget at noen forsøkte å ta makten fra ham.

Denne Johannes døperen hadde stått fram i ørkenen og forkynt at dom og død ventet alle syndere, ja han hadde til og med lyst forbannelse over kong Herodes fordi han hadde brutt Mose lov ved å gifte seg med sin brors kone uten at hun først hadde blitt enke. Annas hadde ikke brydd seg om det, bare la dem sloss seg imellom hadde han sagt, for da er det ingen som bryr seg om hva vi gjør.

Men da det etter hvert viste seg at hele byen dro ut til Jordan der Johannes døpte hadde Annas blitt redd for å miste noe av sin makt og innflytelse og da handlet han raskt. Selvsagt gjorde han ikke dette åpenlyst fordi folket sluttet seg om Johannes og han så ut til å bli mer og mer populær. Neida, svigerfaren hadde trukket seg tilbake og sittet som en edderkopp og dratt i de forskjellige trådene i nettet sitt, han hadde gjennom sine stråmenn egget Herodias, dronningen, opp til bristepunktet av vrede slik at hun hadde forlangt av kongen at denne Johannes ble satt i det innerste fangehullet. Deretter hadde han etter en tid og sørget for at kongen holdt stort selskap for sine stormenn og for at Salome, dronningens datter skulle danse for dem. Annas kjente godt til at Herodes var mer enn rimelig begeistret for sin stedatter og hadde i tillegg sin mann så nær Herodes at han kunne plante et frø i Herodes øre og tanke bare han ble nok beruset av vin og synet av den unge jenta som danset sin erotiske dans!

Enden på det hele var blitt at døperen ble ryddet av veien og at det var Herodes som av folket ble tillagt hele ansvaret og Annas kunne da på Den Velsignedes vegne gi uttrykk for sin forferdelse over det som hadde skjedd. Jo Annas var en politiker av enormt format, Josef måtte innrømme det.

Josef var en mann som underlig nok fremdeles hadde noe samvittighet igjen og til tider hadde han undret seg over hvordan svigerfaren kunne holde på slik som han gjorde uten at samvittigheten så ut til å plage ham i det hele tatt. Forsiktig hadde han drøftet dette med sin kjære kone, med Rakel, og hun hadde røpet sin fars hemmelighet for ham. Hun hadde fortalt at Annas virkelig trodde at Israels Gud fantes eller i alle fall hadde laget seg et bilde av denne guden slik at all den ondskap han sto for, det gjorde han i denne sin Guds navn. Derfor var det for Annas slik at hensikten helliget midlet og at ansvaret lå ikke hos ham selv men hos hans Gud.

Vel, denne Johannes ben Sakarias var raskt og elegant fjernet fra det å kunne konkurrere med makteliten rundt tempelet og de tenkte nok at denne andre, denne Jesus fra Nasaret ville ta lærdom av det som hadde hendt med sin slektning og roe seg ned. Men slik gikk det da altså ikke, det så ut som om hans virksomhet bare vokste og vokste og rådet så ganske fort at dersom de ikke kvittet seg med denne mannen ville de snart miste all makt og innflytelse i folket.

De hadde stadige møter der de diskuterte hva de skulle gjøre med ham, og hva de kunne gjøre, for å stoppe ham det måtte de. Herodes kunne de ikke bruke denne gangen så det ut for, for han var nærmest lammet etter det som hadde skjedd med døperen, det gikk rykter om at Herodes trodde at denne nye mirakelmannen var Johannes selv som hadde stått opp fra døden og nå kom å skulle ta ham, Herodes var livredd!

Kanskje kunne de bruke romerne, denne mannen sa jo om seg selv at han var konge etter det de hadde hørt. Men så var det det at han snakket om å elske sine fiender, han var visst totalt pasifist denne Jesus, så det var vanskelig for dem å peke på at han kunne være noen fare for romerriket. De visste ikke hva de skulle gjøre og ventet på at Annas skulle komme med et forslag.

” Vel, ”: lød det endelig fra Annas:” vi kan jo forsøke å lure ham til å sette seg selv i dårlig lys hos romerne eller sette ham i klemme mellom dem og folket, han er jo så elsket av massene denne Jesus.”

Rådet spisset ørene og ventet på fortsettelsen.

” Ta med et pengestykke og spør ham om det er rett å betale skatt til den romerske keiseren. Pass på når det er mange folk samlet, mange jøder, for da må han velge mellom å tilfredsstille dem eller romerne! Samme hva han velger får vi enten taket på ham eller han mister støtte i folket. ”

De ble enige om at bare to, tre av dem skulle henvende seg direkte til denne rabbien, de andre skulle bare stå og betrakte det på avstand, men så nær at han skulle forstå at hele rådet sto bak dette.

”Mester, du som er slik en rettferdig og god mann, kan du si oss om det er rett å betale skatt til den romerske keiseren eller er det ikke det?” spørsmålet ble stillet i en tilforlatelig tone og så høyt at alle omkring skulle høre det. Alle ventet spente på svaret, dette var noe som alle var opptatt av.

”Vis meg en mynt!” sa nasareeren og rådsmedlemmet hadde en klar, tok den fram og holdt de slik at alle kunne se den. Rabbineren snudde seg halvveis mot mengden og spurte dem:

” Si meg, hvem er det bilde av på dette pengestykket?”

Mengden svarte i kor: ” Keiseren, det er keiseren det er bilde av!”

” Vel, så får dere gi keiseren det keiserens er og Gud hva Guds er!” sa rabbien og alle forsto at nå var han ferdig med dette spørsmålet!

Rådsmedlemmene gikk ganske slukøret tilbake til tempelet mens de lurte på hva de skulle si til Annas når de var framme.

Vel, de hadde ikke vunnet noen seier denne gangen, men de ville prøve igjen. Gang på gang sendte de sine skarpeste debattanter til ham med lurespørsmål for å få ham lurt i en felle. Men hver gang var det ham som gikk av med seieren både i deres og i folkets øyne. Dette var altså ikke veien å gå!

Annas skjønte snart at denne Jesus fra Nasaret måtte stoppes for enhver pris, denne karen var tusen ganger farligere for dem enn denne Johannes hadde vært. Han beordret Josef til å sende tempelvakten for å hente ham til tempelet, men de var kommet tilbake etter flere timer og uten denne Jesus. Da han så hadde skjelt dem ut etter noter var den eneste forklaringen de ga på sitt mislykkede oppdrag at de aldri hadde hørt noen tale slik som nasareeren, de hadde følt det alle sammen at de ikke skulle ta ham på tross av den enkle ordren de hadde fått. Josef, som i navnet var deres overordnede, hadde bare viftet dem bort igjen og latt saken være med det, men Annas var rasende. Begynte svigersønnen å bli redd av seg, eller bløt, eller hadde han begynt å tro at denne mannen virkelig var en guds mann.

Annas forsto at nå måtte han handle raskt for han hadde lagt merke til at det var flere i rådet som etter hvert begynte å helle til den oppfatningen at Jesus fra Nasaret var en profet sendt av Gud. Han visste om Nikodemus og Josef fra Arimetea og han så på flere at de ikke lenger fulgte ham selv slavisk uten å stille spørsmål. For første gang på mange, mange år følte Annas at bakken under ham ikke var trygg lenger og denne veike svigersønnen hans kunne han vist ikke lenger stole på lenger, han følte seg ganske ensom!

Josef ben Kaifas hadde og lagt merke til at Annas stjerne i Det høye råd så ut til å være dalende og var ikke lenger så rask til å etterkomme svigerfarens ordrer lenger. Han måtte og ta hensyn til sin kone, selv om hun hadde oppsyn med barn og hus fulgte hun med på det som foregikk og var ganske skarp i sin analyser av situasjonen. Hun hadde som kvinner flest omsorg for de fattige og syke og pekte på hva denne mannen gjorde for dem.

”Gå forsiktig, Josef,”: hadde hun sagt flere ganger,: ”du vet ikke hvem som står bak Jesus og hvilke krefter som driver ham!”

Underlig nok hadde Josef begynt å hate denne mannen fra Nasaret, ikke for det han var eller for det han preket eller gjorde, men fordi han satte ham selv i en slik vanskelig situasjon. Han ville ikke at den søvnige tilværelsen hans skulle forstyrres og han hadde slett ingen lyst til å måtte velge mellom Rakel og faren hennes, han ville ha fred og ro og denne nasareeren ødela alt sammen. Han kjente seg nærmest handlingslammet av den knipen han var kommet i og gikk bare og ventet på at noen andre skulle gjøre noe.

Han behøvde ikke vente lenge , jødefolkets stor høytid, påsken, nærmet seg og da samlet hele folket seg i hovedstaden og Annas bestemte seg for at saken med nasareeren måtte løses før dette for han visste ikke riktig hvor han hadde folket hen i denne situasjonen. Denne mannen Jesus hadde jo reist over alt og etter det som ble fortalt hadde han gjort store undergjerninger, helbredet syke, gitt folk mat, renset spedalske og drevet ut onde ånder både i byer og landsbyer. Nei han måtte handle før det var for sent.

Annas visste hvor nasareeren befant seg, en av hans egne tilhengere – en viss Judas Iskariot- hadde fått seg til å forråde sin mester for 30 sølvpenger. Mannen var gått til Getsemane -hagen sammen med sine nærmeste menn. Annas hadde ikke tid til å sette tommeskruen på Josef så han tilkalte selv den øverste høvedsmann for tempelvakten, ba ham samle vakten samme, ta med seg de tempeltjenerne som akkurat hadde gått av vakten sin og skynde seg til Getsemane og arrestere Jesus fra Nasaret. Høvedsmannen undret seg litt over at det var Annas som kom med denne ordren i stedet for Kaifas, men visste godt hvem som fremdeles hadde makten så han gjorde som han fikk beskjed om. Jesus ble hentet til Annas hus og avhørt der av sjefen selv. Annas ville høre hva Jesus sa og lærte, men Jesus svarte at det fikk han heller spørre hans tilhørere om. Annas ba en av soldatene om å slå til Jesus og mannen adlød.

Da sa Jesus: ” Har jeg talt ille da bevis at det er ondt. Og har jeg talt rett, hvorfor slår du med da?”

Annas forsto snart at selv han kom ingen vei med denne mannen så han sendte Jesus videre til Josef ben Kaifas og sammenkalte Det høye råd for å kunne gjennomføre en såkalt rettergang.

Der han satt lent inntil veggen ved huset sitt tenkte Kaifas tilbake på denne farselignende rettergangen, vitner ble ført fram mot Jesus – betalte og falske vitner som gang på gang talte mot hverandre og ble avslørte en etter en. Igjen tenkte han på ansiktene han hadde sett rundt seg den natten og på det han hadde sett i sin svigerfars ansikt. Han hadde selv forsøkt å utsette denne avgjørelsen til et senere tidspunkt og han hadde foreslått flere muligheter til å komme ut av dette uten blodsutgytelse, men hver gang så han sin svigerfars hat mot nasareeren og Annas åpenlyse forakt mot ham selv. Til sist var han sikker på at utfallet av denne natten var at en eller annen skulle dø, det var enten svigerfaren, ham selv eller nasareeren. Svigerfaren var enda for sterk for ham og han forsto godt at dersom det var ham selv som ble tatt ville Annas sikkert heller ikke spare noen av barna hans – de kunne jo vokse opp til å bli sin fars hevnere. Nei det var ikke annen råd enn å få avsluttet dette snarest mulig, derfor hadde han gitt mannen en siste mulighet til å slippe unna ved at han erklærte for all verden at han slett ikke var Guds sønn eller den ventede Messias og da mannen ikke ville det hadde han ikke annet valg enn å dømme ham til døden.

Josef ben Kaifas, nedstemthetens sønn, jo det passet på ham. Han som hadde trodd at makt var det som skulle gjøre ham lykkelig og så var det faktisk den lille makten han hadde som hadde gjort både ham og hans hustru så ulykkelige at han ikke visste om det kunne være en vei opp fra dette igjen.

Da jødene selv ikke fikk effektuere en dødsdom fordi de var underlagt romerne hadde de vært nødt til å overlate fangen til dem for videre rettergang. Han hadde hatt et møte med den romerske lederen i området, Pontius Pilatus, og lagt saken fram for han og selv om romeren gjennomskuet dem og forsøkte alt han kunne for å unngå å dømme ham hadde det hele endt med at Jesus fra Nasaret hadde blitt ført til Golgata og korsfestet der av romerne.

Underlige ting fulgte i fotsporene av denne korsfestelsen, det kom et tykt mørke over landet i en del timer og det gikk rykter om at noen hadde stått opp fra sine graver og gikk nå rundt i byen lys levende. Pilatus hadde etter ønske fra Annas satt soldater til å vokte graven i tilfelle mannens tilhengere skulle komme å stjele liket og etterpå påstå at han var stått opp fra døden. Men alle disse soldatene som ikke hadde sovet et sekund de nettene hadde ikke kunnet hindre at graven etter et par dager var tom! Et rykte om oppstandelse fra døden virkelig kunne gi nasareeren gudestatus i det overtroiske folket derfor hadde Rådet gitt dem penger for å si de hadde sovnet og samtidig garantert at et slikt disiplinærbrudd, som ellers betød dødsdom, skulle bli ordnet med på høyeste hold.

Ja Annas hadde faktisk gravd dypt i sin egen pengepung for å kunne bestikke både soldatene og deres overordnende i denne saken.

Mens Josef satt der og tenkte på at nå var han falt i unåde både hos svigerfaren og hos sin kone som han hadde såret dypt og skremt ved det han hadde gjort kom det et bud i hast fra tempelet og la ut om et mirakel som hadde skjedd der. Da Josef fikk roet mannen ned slik at han fikk tak i det han fortalte fikk han høre at det tykke teppet son hang som et skille mellom det hellige og det aller helligste hadde revnet fra øverst til nederst.

” Det kan ikke være mulig” sa Josef: ”Teppet er jo flere tommer tykt og kan rett og slett ikke revne!”

Men mannen holdt på sitt, han mente dette måtte være et tegn fra Den Velsignede og sa at ypperstepresten kunne da bare komme å se selv. Det måtte gjøres noe med det snart også for Skriftene sa jo at den som gikk inn i Det aller helligste til feil tid, uten rette klær og så Arken med steintavlene ville dø! Bare et glimt av paktens ark ville medføre døden og nå var det slett ingen prest som ville sette sin ben i Det hellige før teppet var reparert og innsynet tettet helt igjen.

Josef var nesten glad for at mannen hadde kommet slik at han kunne ta fatt på sine plikter igjen. Det var en lettelse å kunne bruke hodet til å løse slike problemer i stedet for å sitte der å ransake seg selv og andre i timevis. Han bestemte seg for å forsøke å legge bak seg alt det som hadde hendt i det siste og fortsette som før, det var sikkert det beste, men innerst inne hadde han følelsen at det var slett ikke mulig. Vel han ristet disse tankene av seg og gikk sammen med mannen til tempelet for å se hva som måtte gjøres.

Livet til Josef ben Kaifas gikk slik videre et par år, han gjorde sin plikt i sin tjeneste og ikke noen ting utover det. Han forsto godt at bare den eldste sønnen til Annas ble gammel nok ville han selv byttes ut og slenges på skraphaugen som ubrukelig og det gjorde ham ingen ting – han så fram til det. Det som var verre for ham var at forholdet mellom ham selv og Rakel var ødelagt for alltid og han følte seg ensommere enn han noen sinne hadde følt seg.

Rakel hadde forresten blitt tilhenger av denne Jesus fra Nasaret som hun sa hadde stått opp fra de døde og nå satt ved siden av Den Velsignede på tronen. Derfra skulle han og komme tilbake for å dømme levende og døde.

Josef visste ham allerede hadde fått sin dom av sin svigerfar og av sin kone, ja av seg selv også faktisk, så han tenkte at enda en dom ville ikke gjøre stort fra eller til og slik gikk dagene sakte mot livets ende for mannen som hadde elsket makt og hadde endt opp maktesløs på maktens tinde.