Barabbas

Barrabas.

Mika bar Abbas så utover den oppspilte og blodtørstige folkemengden, å hvor inderlig han hatet dem alle sammen. De som var samlet her i Jerusalem for å feire sin blodtørstige gud var sannelig barn av denne guden sin. Han så de ivrige ansiktene på dem, de ventet spent på hva den romerske stattholderen skulle si nå.

Pontius Pilatus, romeren, så sliten og oppgitt ut. Kanskje hadde han festet og drukket hele natten tenkte Mika og så hadde han blitt vekket av disse hyklere av noen prester som sto i ei klynge på den ene siden av den steinlagte plassen. Mengden ropte og skrek, men så hevet romeren den ene hånden og alt ble stille:

”Det er slik at hver påske har keiseren bestemt at en fange skal slippes fri”: hørte Mika romeren rope: ” og i dag kan dere selv velge mellom han som sier han er deres konge og denne Barabbas som er en røver og en morder!”

” Ja vel”: tenkte Mika: ” dette er da et nytt eksempel på den romerske rettferdighet!”

Han var sikker på at han selv var sistevalget!

Det ble blikk stille et øyeblikk og Mika så bort på den blodige og forslåtte mannen som sto på den andre siden av romeren. Han visste godt hvem denne mannen var, det var denne svermeren Jesus fra Nasaret, han som hadde snakket om å elske sine fiender. Mika hadde lyst til å rope til galningen: ” Elsker du dem nå nasareer?”

Mika bar Abbas snudde seg mot den blodtørstige ventende folkemengden igjen, han skjøt brystkassa fram og flirte hånlig mot dem. Han hadde mens han satt i cella aleine og gråt over sin skjebne, bestemt seg for en ting og det var at ingen, absolutt ingen skulle få se hverken redsel eller anger fra hans side. De han hadde røvet og plyndret hadde selv bedt om det, mente han, og de han hadde slått i hjel hadde sannelig fortjent det og han hadde alltid kommet unna med det. Det som hadde hendt nå var egentlig bare uflaks, han hadde rotet seg bort i noen idioter av noen opprørere som hadde fått det for seg at de skulle ta livet av noen romerske soldater som marsjerte gjennom gatene på nattevakt. Det var sikkert fordi han hadde drukket for mye og følte seg så ensom at han hadde slått lag med dem. Han hadde ikke riktig forstått hva de hadde planer om heller og da det ble tydelig at de ble slått sønder og sammen av romerne hadde han flyktet fra stedet så fort han kunne.

Men en av soldatene hadde sett at han sprang og hadde satt etter han nedover smuget og Mika hadde slått ham ned med kølla si bare for å komme seg unna.

Romeren datt i gata som en sekk og Mika la på sprang videre mot byporten, men han hadde jo drukket en god del og hadde ikke kommet seg ut av byen før de andre nådde ham igjen. De lange kamelbeina hans adlød ikke så godt når han var rusa.

Romeren hadde dødd av slaget med kølla og den romerske avdelingen hadde behandlet ham grundig når de tok ham, det var rett og slett et under at han nå sto her og kunne dømmes til døden!

Prestene borte i hjørnet begynte å rope, skrike og peke igjen og folkemengden fulgte på med skrik og skrål. Barabbas var langt inne i sin egen tankeverden og la ikke merke til hva folk ropte før ropene ble taktfaste og samstemte. Da plutselig hørte han til sin forundring at de ropte:” Gi oss Barabbas fri, gi oss Barabbas fri!” Mika trodde han fantaserte, at alle de slag han hadde fått i hodet av soldatene hadde skadet hjernen hans, han ristet på hodet for å klarne tankene og lyttet. Nei, det var det han hadde hørt og folkemengden gjentok det taktfast gang etter gang: ” Gi oss Barabbas fri, gi oss Barabbas fri!”

Så løftet romeren handa igjen, Mika kunne se at mannen var både oppgitt og forundret, og mannen ropte: ” Hva vil dere da jeg skal gjøre med Jesus?”

Folket svarte : ” Korsfest, korsfest-------korsfest, korsfest!” og det var som om hundrevis av røster var blitt forenet til bare en blodtørstig og rasende røst. Selv den hardbarkede røver og morder Barabbas kjente en bølge av frykt gå gjennom seg, det var som om avgrunnen hadde åpnet seg foran dommersetet.

” Om det ikke finnes noen gud, må det i alle fall finnes en djevel” tenkte han og grøsset.

Barabbas så over mot nasareeren igjen, mannen så utover mengden med et underlig blikk og viste ikke tegn til at dette berørte ham i det hele tatt. Mannen sto faktisk der med tornekrone og så ut som en konge selv om kjortelen hans var i traser og dekket av blod etter piskeslagene, Mika så ikke spor av hat i ansiktet hans og heller ikke tegn av redsel, ansiktet utstrålte bare ro og øynene så ut til å hvile på noe langt, der langt bort!

Bar Abbas så romeren vinke en av slavene til seg og si noe til ham, slaven forsvant raskt og kom tilbake med et fat med vann i og et handkle. Så vasket Pilatus hendene sine foran folkemengden, tørket dem grundig og ropte til dem: ” Det er dere selv som har gjort dette valget! Mine hender er rene, jeg er uskyldig i denne mannens blod!”

Mengden svarte samstemmig: ” La dette blodet komme over oss og våre barn! La det komme over oss og våre barn!”

En underlig ukjent frykt grep bar Abbas igjen, frykt for villdyret i folkemassen.

Nasareeren ble ført bort av soldatene og Pilatus beordret et par av dem til å løse repene av Barabbas og slippe ham fri. De gjorde som de var beordret til, men det var tydelig at det skjedde mot deres vilje. Soldaten med kniven som skar av tauene viste tydelig hva han helst ville ha brukt den kniven til og begge to hvisket til Mika at de skulle nok sørge for at denne friheten måtte han gjøre mest mulig ut av fort, for den skulle ikke vare lenge!

Barabbas var ikke i tvil om at trusselen kom fra et udelt hjerte og visste at han måtte komme seg vekk fra denne byen fortere enn svint. Raskt kom han seg ned av forhøyningen og blandet seg med folkemengden som nå seg i et bedagelig tempo opp mot tempelområdet. Egentlig burde han vært redd for mengden også for han kunne når som helst støte på noen som hadde noe å klandre ham for, men det så nesten ut som de var i en slags transe der de gikk. Ingen la merke til ham selv om han var blodig og forslått. Han kom seg usett inn i ei sidegate og ut gjennom by -porten uten at noen stanset ham.

Da det fremdeles var tidlig på dagen og Mika visste at folk på vei opp til Jerusalem for å feire påske ville fylle alle veier og stier. Derfor måtte han finne seg et godt gjemmested så han kunne hvile ut og vente til at mørket kom før han fortsatte. Han hadde ei lita hule i en fjellsprekk ikke langt fra bymuren som han pleide å bruke når det hastet, han satte kursen dit så raskt han kunne med den forslåtte kroppen sin. Stedet la godt gjemt fra veien, han hadde brukt det mange ganget og ingen hadde funnet ham der selv om de hadde gått rett forbi.

Der var den;!... han trakk et lettelsens sukk. Han ålte seg baklengs inn i hulen mens han dro med seg en bunke tørre greiner han hadde liggende klar til å skjule åpningen med. Han pustet ut og speidet gjennom greinene ned mot by -porten: ” Sannelig var dette nære på!”

Ut gjennom porten kom en gjeng romerske soldater uten befal, det var tydelig i deres frivakt. Mika gliste for seg selv da han så at de sprang i beine på hverandre mens de så seg omkring til alle kanter. De så tydeligvis ingen ting for de gikk bare rundt og rota en stund før de gikk inn porten igjen. ”Når reven har funnet hulen sin er han ikke lett å ta!” sa Mika stille for seg selv, han hadde overlistet dem igjen!

Utslitt både av den behandlingen han hadde fått av soldatene kvelden og natten før og nervepresset foran folkemengden på Gabbata, den steinlagte plassen foran romerens borg, gled Mika bar Abbas raskt inn i en urolig marerittfylt søvn.

Denne ville berserken av en mann som lå gjemt for omverdenen som et vilt dyr hadde en gang vært et barn, han hadde blitt ønsket velkommen i verden av en stolt far , han hadde fått navnet Mika bar Abbas og bar abbas betyr ”fars sønn”. Du verden hvor stolt hans far hadde vært av sin førstefødte! Mika hadde hatt det veldig bra i barneårene, han var sine foreldres yndling og han hadde etter hvert fått flere brødre og søstre. Han var blitt velsignet med en god fysikk og var nok den av barna som var best egnet til å overta sin fars flokk av sau og geiter. Alt var solskinn og glede helt til dette fryktelige hadde skjedd.

Hans far hadde en barndomsvenn som hadde rotet seg bort i Zelotene, det var en slags hemmelig organisasjon som planla opprør, de ville frigjøre Israel fra romerne. Det var en slags blanding av troende og folk fra underklassen som holdt små møter med flammende taler om at Israel var Guds eget folk og om at dersom de slo til ville nok Den Velsignede gi dem seier. De hadde stadig små trefninger med romerske avdelinger, men fikk bank hver eneste gang! Etter et slikt sammenstøt hadde hans fars venn kommet til dem blodig og fæl og bedt om hjelp. Hans far var en snill mann og hadde tatt ham inn, vasket blodet av ham, forbunnet sårene og skjult ham for romerne innerst på lageret der de hadde høy til buskapen.

Etter et par dager var det gått betennelse i mannens sår og hans far som var en religiøs mann hadde tatt kontakt med tempelet for å høre om det var noen der som kunne hjelpe mannen og fått beskjed om at de skulle sende noen for å hjelpe.

Dagen etter hadde faren sendt Mika ut for å gjete alene for han ventet på hjelpen fra tempelet. Mika hadde tatt dyra opp over lia og opp på platået høyt over gården. Der satt han å så ut over dalen mens sauer og geiter gresset omkring ham. Han kunne se gården fra der han satt og plutselig så han et par av prestene fra tempelet komme sammen med en avdeling romerne. Prestene var lett kjennelig på draktene sine og romerske soldater i taktfast marsj var og et kjent syn. Hva i verden var dette?

Han så at de to prestene stanset et stykke fra gården og at de pekte på familiens hus for soldatene. Han kjente at han ble livredd, han reiste seg og gikk litt fram til et utspring der han så bedre.

Fra utkikksplassen sin så han at noen soldater tente fakler som de kastet inn i både uthus og bolighus og til sin forferdelse så han at de sto klare med sverd og drepte alle som sprang ut for å redde seg fra flammene. Det hele var gjort på noen få minutter og Mika visste godt at han aldri ville nå hjem raskt nok til å gjøre noe. Likevel la han på sprang det han kunne og synes sekundene var lange som timer. Han husket enda dette øyeblikket i alle detaljer og bestandig når han tenkte tilbake på det ville tårene komme, men han tvang dem alltid tilbake med en ed. Aldri skulle noen se ham gråte for det var nettopp tårene som hadde hindret ham å nå fram før romere og de satans prestene hadde forsvunnet.

Mens han sprang nedover så fort han kunne hadde tårene strømmet nedover ansiktet hans og nesten blindet ham, derfor hadde han snublet i noe på stien og falt framover, han hadde slått hodet mot en stein og hadde svimet av. Han visste ikke hvor lenge han hadde vært bevisstløs, men da han endelig våknet og kommet seg sjanglende hjem var det bare restene igjen av stedet deres, zeloten, hans far, mor og søsken lå døde på plassen mellom de ut - brente husene.

Mika hadde stått midt på tunet og forbannet Gud, presteskap, romere og tårer og lovt seg selv at resten av livet skulle alle mennesker få sanne at han var Mika bar Abbas, at han var sin fars sønn. Han skulle leve alene slik at han aldri igjen skulle miste noen og han skulle være en plage for alle mennesker, spesielt for romere og prester – ja for naboer og såkalte venner også for det var ingen i den vesle grenda som hadde løftet en finger for å stanse det som skjedde.

Han hadde så godt han kunne fått spadd opp noen graver bak huset til sin familie, der la han dem ned og tok farvel med dem alle sammen. Samtidig tok han farvel med alle andre mennesker og sin egen menneskelighet.

Zeloten lot han ligge, han kunne villdyr og åtselfuglene ta seg av tenkte han, og så gikk han med faste skritt opp på fjellplatået igjen til dyra sine og drev dem lengre bort fra stedet slik at ingen skulle finne ham igjen!

Mika hadde akkurat begynt på sitt niende år da dette hendte. Han var jo bare en guttunge, men han var sterk og han var godt kjent med dyr og med områdene omkring der han hadde bodd. Nå tok han med seg flokken og dro lenger opp i fjellene, lengre ut i ødemarken. Han passet seg godt for å la noen se ham og så han andre gjetere langt borte gikk han alltid en annen vei for å unngå å møte dem. I begynnelsen gjorde han nok dette først og fremst for å unngå romerne, men etter hvert utviklet han seg til å bli ganske menneskesky.

Om sommeren hadde han det nok ganske bra, men vinterne kunne være harde og kalde det oppe i fjellene, dette gjorde nok at flokken han hadde med seg etter hvert skrumpet inn og han forsto at han måtte snart finne seg noe annet å leve av.

Noen få år gikk på denne måten, han vokste videre og ble sterk og senete av det livet han førte. Han var nesten blitt som et dyr selv da han bare var sammen med dyrene. Han var blitt dyktig til å bevege seg lydløst fordi han snek seg inn på fugler og smådyr han drepte til mat. Denne treningen gjorde at han og etter hvert ble dyktig til å snike seg inn i hus han kom forbi nattetid for å forsyne seg med mat og annet han trengte. På den måten hadde han og samlet seg noen våpen som han trente flittig med og han hadde alltid kølle og kniv med på sine nattelige tokter ned til bebyggelse.

Da han beveget seg nesten lydløst på tyveri raidene sine gikk det lenge før han kom i fare for å bli tatt. Det var og slik at han aldri var lenge på et sted så når noen forsto at det var en tyv på ferde i området var han som regel langt borte med de få dyra han hadde igjen. Han passet også alltid på at soveplassen var veldig avsides og gjemt for alle andre. Han følte seg trygg alene og da han mange netter hadde mareritt og kunne våkne ved at han hørte seg selv skrike av sinne, sorg og redsel måtte ingen kunne høre ham.

Men før eller senere måtte han jo støte på noen selv nattetid, og til slutt var det slik at mannen i huset han stjal fra hadde våknet og gjort anskrik. Han kom skrikende mot Mika mens han svingte med en stor stokk. Mika hadde dukket under stokkeslaget, kommet seg bak mannen og langet ut med sverdet han hadde i hånden. Mikas slag hadde vært som en refleks, men hadde rammet rett og hadde nesten skilt mannens hode fra kroppen. Folk ellers i huset hadde selvsagt våknet og det kom også lys i nabohusene, men Mika hadde kommet seg unna i ly av mørket og var langt borte før det ble satt i gang noen seriøs leteaksjon.

For å komme rakst nok unna hadde Mika måttet ta en annen vei og hadde ikke kunnet tatt med seg de 5 – 6 dyrene han hadde igjen. ” Villdyra ville nok ta seg av dem.” : tenkte han. Mika forbannet guder og mennesker igjen. Han forbannet seg selv og, dypt og inderlig, han hadde båret på at han hadde sveket foreldre og småsøsknene da at han ikke hadde nådd fram for å hjelpe dem mot de romerske udyra og nå hadde han og overlatt det siste fra hjemmet sitt til villdyr.

Dette ble derfor som siste punktum på hans gamle tilværelse, fra nå av var han bare det han var, han var nå bare en røver og en morder. Mika bar Abbas kjente tårene presse på, han forbannet den dag han ble født og det forsyn som hadde latt han komme til verden!

Drapet på mannen hadde ikke gjort nattesøvnen hans noe bedre, marerittene kom tettere og tettere og dagene i ensomhet ble tyngre og bære uten dyra. Han ble etter hvert slik at han sov i huler og kjerr om dagen og vandret omkring om natten. Han fant og ut at om han bare drakk nok vin før han sovnet kom søvnen raskere og marerittene mer sjelden. Alkoholen roet også nervene hans når han lå på lur for å rane noen, og døyvet samvittigheten når den en sjelden gang våknet opp av dvale. På den måten ble Mika alkoholavhengig alt som 20 åring og ble et avstumpet og samvittighetsløs menneske som ikke hadde tanke for andre enn seg selv.

Noen flere år hadde da gått på denne måten og det hadde altså endt med at han nå lå og sov en marerittfylt søvn bak et dekke av tørre greiner i ei lita hule i fjellet med utsikt til Golgata, til stedet der han selv snart skulle ha hengt på et kors.

Barabbas hadde kanskje sovet en snau time da han ble vekket av skrik og skrål, han tittet forsiktig ut mellom tørrkvistene. Et opptog kom ut av byen, forrest gikk en avdeling romerske soldater med tre fanger mellom seg, den ene av dem så ut til å segne under tyngden av korset han bar og Barabbas så en av romerne gripe tak i en av tilskuerne som ble tvunget til å bære korset videre. Etter dette følget kom først den sedvanlige gjengen av hyklerprester så han, så en skare vanlige folk som ville underholdes ved synet av dette grusomme skuespillet.

”Jeg skulle vært en av hovedpersonene,” tenkte Barabbas: ” men skjebnen reddet meg fra det – foreløpig!”

Følget svingt inn på siden av veien og inn der korsene pleide å bli reist. Under skrik og protester, banning og trusler ble to av de dømte bundet fast med grove tau til sine kors og korsene ble heist et stykke fra hverandre. Den tredje, nasareeren, ble ikke bundet til korset etter det han kunne se, han ble faktisk spikres fast med store nagler. Det så som han fikk en nagle gjennom hver hand og gjennom føttene som ble lagt over hverandre på den lille skrå knotten der føttene sto. Mika grøsse da han så det, det måtte gjøre fryktelig vondt da naglene ble slått inn og verre ble det jo når korset ble reist opp og mannen på en måte hang i sine egne sår!

”Helvetes prester, romere og hyklere!” Mika svor lavt og inderlig og lovet seg selv at dette skulle aldri hende med ham. Han skulle aldri mer overgi seg, han skulle sloss til han døde og maktet han ikke sloss mer skulle han stikke kniven i sitt eget hjerte. Han som ikke på mange år hadde hatt noen tanke for andre enn seg selv bekjempet trangen til å gjøre noe, han lå stille!

Mika så at soldatene delte klærne til de dødsdømte mellom seg og stilte seg opp som vaktposter på den ene siden og han så at folk samlet seg på den andre siden. Nesten rett foran korset sto en liten flokk av de forhatte prestene sammen med noen andre ”fintfolk” og han kunne merkelig nok høre at de hånet nasareeren og ropte opp til ham en utfordring om å gå ned av korset siden han var Guds egen sønn. Slik spottet de ham flere ganger og Mika tenkte at nå var det nok slutt på det å elske sine fiender slik mannen hadde bedt sine disipler å gjøre. Han ventet et rasende svar fra den korsfestede og lyttet godt etter. Det han da fikk høre trodde han måtte være feil, men den dømte ropte opp mot himmelen:

” Fader forlat dem, de vet ikke hva de gjør!” og han syntes han så at de som hadde hånet mannen krøp litt sammen som av skam.

Etter denne hendelsen gikk det en liten stund, så ropte den korsfestede med høy røst plutselig: ”Fader, i dine hender overgir jeg min ånd!”. Med det samme kom det et underlig mørke sigende inn enda det bare var midt på dagen. ” Det er sikkert guden deres som stengte døra en gang for alle. ” tenkte Mika hånlig der han lå: ”og det har de svina godt av!”

Mørket så ut til å gjøre soldatene forskrekket, de samlet seg foran det midterste korset og det siste Mika så før det var helt mørkt var at høvedsmann for romerne løftet begge hendene opp mot himmelen som om han ba.

Folk som hadde kommet for å se det som skjedde sprang tilbake til byen igjen mens sollyset raskt forsvant helt og snart var prestene og de aller fleste andre borte fra stedet. Det sto bare noen kvinner og et par unge menn tilbake, men Mika hadde vanskelig for å se dem for det ble etter hvert veldig mørkt.

Mørket gjorde det enda vanskeligere å holde seg våken og Mika kjempet mot søvnen. Hadde han bare hatt noen dråpe vin som kunne hjelpe ham til en drømmeløs søvn og han ville ikke inn i marerittenes verden igjen! Han prøvde å oppmuntre seg selv og tviholde på den tanken at denne nasareeren faktisk hadde dødd i stedet for ham selv og at han derfor nå var en fri mann! Ut fra romersk rett var han faktisk fri fordi han hadde vært dødsdømt fordi han var en røver og en morder og var blitt benådet og han kunne altså ikke bli straffet to ganger for de forbrytelsene han hadde begått. Hans tid som røver og morder var derfor gjort opp for og han var fri!

Tankene til Mika bar Abbas tok ham tilbake til øyeblikket da dommen hadde falt, han hadde sett bort mot nasareeren som sto der og mottok dødsdommen fra mobben med et ansikt som bare åndet av fred, ikke et drag av redsel eller hat hadde vist seg i ansiktet hans, bare fred. Han så seg selv og, så hvordan han hadde hatt det etter at han ble dømt til å være en fri mann, han gjenopplevde truslene fra soldatene og så seg selv snike seg ut av byen og gjemme seg som et såret dyr i hulen sin, livredd for at noen skulle finne ham. Hvem av oss var egentlig fri……var den siste tanken han hadde før søvnen innhentet ham..

Ansiktet til nasareeren dukket opp gang på gang i drømmeverden også, de milde øynene så på ham med bare godhet, bildene fra dagen da han mistet alt brøt gjennom, ansiktene til foreldre og søsken stirret mot ham med døde øyne og han så seg selv stå på tunet og forbanne Gud og mennesker. Synet skiftet til mannen fra Nasaret igjen, det var noe disse øynene ville si ham, men han hørte det ikke, de var for langt borte. Så dukket mannen han hadde drept, den første, han som hadde mistet hodet, så kom tanken på de få dyra han hadde forlatt uten beskyttelse mot villdyr, deretter vellet det fram av ugjerninger han hadde begått og marerittet førte ham fra sted til sted, fra tid til tid. I drømmen undret han seg over at dette med de få sauene, at de skulle dukke opp gang på gang. Det var som om det var vel så ille som mye av det andre han hadde gjort, merkelig. Igjen og igjen dukket også øynene til nasareeren opp, spørrende hvilte de på ham, men han kunne ikke forstå hva de spurte om.

Slik gikk den dagen, Mika lå der i hulen sin og ventet på at soldatene skulle komme seg av gårde slik at han selv kunne flykte videre. Timene vekslet mellom mareritt i våken tilstand med tanker om nåtid, fortid og fremtid og når søvnen overtok vellet fortiden mot ham i sterke bølger. Stadig dukket nasareerens ansikt opp med de spørrende milde øynene og stadig hørte han liksom den anklagende brekingen fra de forlatte sauene.

Da kvelden og sabbaten nærmet seg våknet han av skrikene til de korsfestede i det soldatene knuste beina deres for at de skulle kveles raskere så de kunne tas ned før sabbaten og han så en av dem stikke spydet inn i siden på nasareeren for å forsikre seg om at han allerede var død. Deretter så han at det kom et lite følge av nasareerens tilhengere som tok ham ned av korset, rullet et linklede om ham og bar ham bort utenfor Mikas synsfelt. De to andre tok soldatene ned, kastet på ei eselkjerre og dro bort med.

Mika så at veien forbi fremdeles var full av veifarende som skulle opp til tempelet for påskefeiringen så han torde ikke forlate hulen sin enda. Fra før hadde han et lite lager av vann, tørket kjøtt og tørkede fikener gjemt i hulen i tilfelle han ble nødt til å bli der en stund, det kom godt med nå. Han bestemte seg for å bli der i alle fall til tidlig, tidlig morgen neste dag. Han spiste og drakk litt og kjente seg litt bedre ettersom natten nærmet seg og plassen foran hulen var tom for folk og soldater. Vannet smakte vondt, men det andre hadde holdt seg godt. Da han hadde spist kom han seg litt og da kom han og til å huske på at han hadde gravd ned et par krukker med vin innerst i den trange hulen også. Han snek seg forsiktig ut da mørket var kommet snudde seg rundt og fikk gravd skattene fram., så snudde han seg og krøp baklengs inn i fjellsprekken igjen mens han dro kvisthaugen etter seg. ” Fri,” : tenkte han: ” jammen var han fri der han lå! Men nå var natten reddet og fanden selv fikk ha morgendagen!”

De to små krukkene med vin forsvant fort ned. Mika kjente hvordan de såre, spente musklene hans slappet av. Han håpet at tankene og skulle roe seg og søvnen skulle bli drømmeløs og rolig.

Han hadde nok sovet noen timer da han våknet av at kvisthaugen foran hulen ble sparket bort og et underlig lys skinte inn til ham. Mikas hender lette desperat omkring seg etter noe som kunne brukes som våpen, det eneste han fikk tak i var de tomme vinkrukkene og det var ikke mye å hjelpe seg med. Han så en skinnende skikkelse bøye seg ned utenfor og til sin forskrekkelse så han det var nasareeren øyne som så på ham fra mannens ansikt, det var de spørrende, milde øynene som hadde forfulgt han i drømme. Mika krøp bakover så langt han kom i fjellsprekken og vendte hodet bort for å slippe å møte dem. Egentlig forsto han ikke hvorfor. Han hadde sett inn i mange øyne i sitt liv, anklagende øyne, redde øyne, døde øyne, han hadde sett inn i øyne fulle av angst i det han drepte noen, men ingen hadde vært så skremmende som disse som var uten angst eller anklage. Det var som om de så rett inn i sjelen hans og han tenkte at det var som om himmelen skulle skue inn i helvetes avgrunner.

Da talte mannen til ham, røsten var mild som øynene og likevel like gjennomtrengende: ” Mika, du som nå er en fri mann, er du virkelig fri?” og han fortsatte med et nytt spørsmål: ” Du som har fått livet som gave en gang til, lever du nå eller er du fremdeles dødsdømt? Jeg døde i ditt sted Mika bar Abbas, var det forgjeves eller vil du nå leve for din egen skyld og for min?”

Mika snudde ansiktet mot mannen igjen og møtte øynene hans, de rørte ved noe der innerst inne, noe som ellers bare kom opp i marerittene hans. Han forsto på en underlig måte at denne mannen visste hva som bodde der inne og likevel ønsket å møte ham. han orket ikke å gjemme seg lenger, orket ikke å holde igjen, tårene vellet fram og han overlot på en måte hele seg selv og hele sitt indre til denne mannen.

”Vil du bli virkelig fri?”

”Ja.” svarte Mika og kjente at han på en måte ble tømt for alt det han hadde båret på i så mange år, det forsvant ut sammen med alle tårene og han kjente at i stedet for det fyltes han indre med en underlig fred.

” Jeg er den gode hyrde som ga mitt liv for fårene.” :sa mannen og underlig nok forsto Mika med en gang hva han mente med det. Mannen fortsatte: ” Jeg skal være med deg gjennom resten av ditt liv, det lover jeg deg nå. Selv om du ikke ser meg vil jeg være der og jeg vil aldri slippe deg og aldri forlate deg, det skal du vite!”

Mika visste det var sant og ventet på fortsettelsen.

”Om en time står solen opp”: sa mannen: ” Da skal du gå mot Galilea og på veien skal du treffe noen menn som kjenner meg, fortell dem at du har møtt meg og at jeg har sendt deg til dem. De vil ta imot deg og ta deg med videre. Du skal minne dem på at jeg har sagt dem at jeg vil møte dem der.”

Så var mannen plutselig borte, han gikk ikke bort, han bare forsvant.

Mika lå igjen alene i hulen sin, men likevel var det som om han ikke var alene lenger, det var en underlig følelse. Han var ikke redd lenger heller, han følte seg trygg. På en eller annen måte var det som om livet hans hadde fått en virkelig ny begynnelse selv om han egentlig ikke visste hvordan det hadde skjedd, det var som om han var kommet hjem.

Mika fikk ikke sove, han lå bare å kjente på denne følelsen av lykke og fred han var fylt med og gledet seg til å få se det første glimtet av solen som sto opp så han kunne legge ut på veien mot Galilea og få møte andre som hadde møtt nasareeren og til å få lære mer av dem om hvem Jesus var og hva han lærte!