Skjønnheten i skaperverket.

Skjønnheten i skaperverket.

I den travle og krevende tid vi lever kan det lett bli at vi ikke ser skjønnheten i den verden som er gitt oss fra skaperens hånd. Bibelen forteller oss at Gud skapte ikke verden for at den skulle være øde, men for at den skulle være bolig for menneskene, alt det som omgir oss er altså der for vår skyld og er gitt oss som en gave.
La oss derfor ikke bare haste forbi alt, men stanse opp og bøye oss ned for å se blåveisens fantastiske farge, smilet i et barns øyne når mor bøyer seg over det eller skjønnheten i et gammelt par som etter å ha vært gift i 50 år holder hverandre i handa når de går tur. Vi kan også legge hodet bakover og se et fantastiske panorama av en stjernehimmel en iskald vinternatt og vi kan se den vilde skjønnheten i brenning og brått en stormfull dag på havet.

Vi som bor i dette underlige landet Norge er kanskje heldigere enn de fleste for her veksles det hvert eneste år mellom årstider og det er som om vi opplever naturens nyskapelse hver eneste vår. Vi ser hvordan hvite livløse marker eksploderer i et fantastisk fargespill bare fordi dette landet vårt lener seg litt nærmere solen igjen og gjentar det hvert eneste år.

For vår, hva er egentlig det? Jeg har lært at denne kloden vår den roteret rundt seg selv og derfor blir det dag og natt. Og så går den i ring rundt solen i en bestemt bane uten at det gir noen store forandringer, men så er det også slik at den vipper litt fram og tilbake om sin egen akse slik at den en gang i året lener seg litt nærmere solen i nordenden. Da får vi her oppe i nord vår og så sommer mens det da i sydenden blir vinter. Dette naturfenomenet får meg til å tenke på at vi mennesker kanskje også skulle lene oss litt nærmere hverandre slik at vi og kan oppleve nye vårer i livet.

Jeg er så heldig at jeg er en troende, en kristen, og i tillegg er jeg altså gartner. Jeg får leve i nærkontakt med to kjærlighetsbrev fra Gud. Det ene er det som kalles Bibelen, den leser jeg i og den gir meg mot til å takle livet her nede og trygghet for evigheten. Det andre kjærlighetsbrevet det lever jeg i og der har jeg hatt mitt arbeid i mange år og det er selve skaperverket. Det står nemlig i Bibelen at Gud har åpenbart sin guddommelighet, sitt usynlige vesen og sin evige kraft i selve skaperverket slik at alt dette skapte forteller oss noe om Ham.
Nå er jeg jo ikke teolog og heller ikke noen videnskapsmann og biolog. Jeg er et vanlig menneske som da jeg var 30 år gammel komme til troen og gjennom det fikk se vår verden på en ny måte Jeg fikk og se at vi små mennesker ikke er nøtteskall i et opprørt hav av tilfeldigheter, men selve meningen med alt det skapte og alltid sentrum for Skaperens tanke.

Nå lærte jeg på skolen at kristendommen er omtrent 2000 år gammel, men det er ikke sant for kristendommen er faktisk eldre enn mennesket. Det var slik at da Gud skapte verden bar han allerede mennesket i sitt hjerte og han skapte den til oss. Skriften forteller at vi er utvalgt i Kristus fra før verdens grunnvoll ble lagt, det betyr altså at frelsen vi i dag får ta del i ble fastlagt i detalj før noe ble skapt og Gud har talt om den i Bibelen fra 1. Mosebok og at han har talt om den i selve skaperverket.
Når vi leser Bibelen ser vi at alt Gud gjør det gjør han fordi han bærer mennesket i sitt hjerte og derfor alltid handler til menneskets beste. Vi ser at han plantet en hage i Østen og der satte han mennesket han hadde dannet. Vi ser at da han førte israelfolket ut av Egypt og inn i løfteslandet var alt ferdig til dem der. Der var hus de ikke hadde bygd, det var frukthager de ikke hadde plantet og brønner de ikke hadde gravd – det var gjort ferdig til dem. Vi ser det samme da det store verket som kalles frelse ble gjort, det ble fullt og helt gjort ferdig av Kristus slik at alle som vil kan ta imot det fritt og fullbrakt. Evigheten er og gjort ferdig for alle som vil, Jesus sa før han reiste at han dro bort for å berede oss et sted og når det var gjort skulle han komme tilbake å hente oss for at vi skulle være det han selv er.

Jeg skulle si noe om skjønnheten i skaperverket og da vil jeg si noe om mennesket også fordi de og er en del av det. Bibelen forteller at Gud skapte mennesket i sitt bilde og at da Gud Herren gjorde mennesket var det ikke slik at han tale og det skjedde, bød og det sto der. Nei det fortelles at han bøyde seg ned og så dannet han mennesket av jordens muld. Derfor kan vi si at mennesket er et mesterverk av Herrens egne hender, den store mesters mesterverk.
Nå vil vel damene si at det mangler da mye på herrene , og herrene vil kanskje ymte noe om at damene nok ikke er helt fullkomne de heller. Men Bibelen har en forklaring på hvorfor det er slik.
Da Gud herren dannet mennesket dannet han bare et av jordens muld. Det var Adam, og Adam betyr menneske. Senere tok han en del av mannen og av denne delen, ribb-beinet, bygget han så Eva – kvinnen som fikk navnet alle levendes mor. Mennesket, Guds bilde, ble delt i to og når en deler et bilde i to er det vel stor sansynlighet for at det vil mangle noe på begge halvdelene og at det er sammen de to delene vil gi et inntrykk av helheten.
Slik er det og med alt det skapte, alle deler gir et lite glimt av Skaperen og det er slik at jo mer vi ser og hvor mer vi lærer om det skapte jo mer ser vi av Skaperen som står bak alt sammen.

Underlig nok er det kanskje at ingen ting i seg selv har farge, det er bare lyset som har farge og den fargen vi ser er den del av lysspekteret som en blomst eller noe annet kaster tilbake mot oss. På samme måte reflekterer det skapte skaperen når solens stråler lyser på det for oss. Nå er det jo ikke mange ukene siden menighetene i Sandefjord samlet seg for å peke på pinsens budskap og Åndens utgytelse på pinsedagen. Og det er nettopp dette som er Åndens oppgave overfor de troende. Bibelen kaller det «å herliggjøre Kristus for oss» og det er jo slik solen og det synlige vårlyset viser oss Skaperen i all sin glans. Solens stråler varmer, smelter og gir oss det som kan se ut som liv av døde, ------ krokus, påskeliljer , blåveis og hvitveis bryter fram i all sin fargeprakt. Trærne våkner til liv av dvalen, blad vokser fram etterfulgt av blomst, så kommer det frukt med frø i til generasjoner som kommer.

Vår og sommer kommer årvisst bare fordi vår del av kloden lener seg litt nærmere solen, min oppfordring til oss alle blir da at vi skal lene oss litt nærmere han som er opphavsmannn til alt dette liv og all den skjønnhet som omgir oss. La oss verne om livet og la oss lære om det og la det lære oss mer om han som er alle tings skaper. La oss bøye oss ned å se blomsten i veikanten, la oss bruke litt mer tid på hverandre og la oss være åpne for de bildene av Gud vi møter på vår vei, - våre medvandrere i dette Guds store og grønne kjærlighetsbrev. La oss lene oss nærmere hverandre også.

Kanskje er det lett å glede seg over vårblomster og trekkfuglene som kommer tilbake og lett å bli våryr i duften av skjærsmin og syrin, men la oss ikke glemme det største og skjønneste av alt det skapte, hverandre – Guds bilde – mennesket.

Jeg vil påstå at i det fantastiske levende maleri vi får leve i vi mennesker er det ingen ting som er tilfeldig eller meningsløst fra Skaperens side. Ugrass hva er det, er ikke det meningsløst? De prektige hagevekstene vi er så stolte over, de vokser og næres av ugrass som har blitt til jord. Nå forstår ikke jeg meningen med alt, langt ifra, men jeg forstår at det med alt må være en mening. Hver vekst, hvert strå og hver eneste grønne blad på hvert eneste tre gir oss ikke bare skjønnhet, det renser luften vi puster i og gir oss friskt nytt oksygen. Hver eneste grønnsak, frukt eller bær er levende batterier som samler energi fra solens stråler og gir den videre til oss når vi spiser dem. Hver tre i skogen samler solvarme for kommende slekter og gir den tilbake når vi putter dem i ovnen. Eika kan i 1000 år ha stått der som luftrenser for 3000 generasjoner og varmer kanskje den siste som ved.

Skjønnheten i skaperverket er ikke bare de fantastiske tulipaner, roser og vårblomstrende busker vi begeistres over. Skjønnheten er og i at alt fungerer til beste for hverandre og for mennesket, skjønnheten er i at alt henger sammen og er avhengig av hverandre, skjønnheten er at alt har mening, sammklang og fellesskap. Skjønnheten ligger i gleden i å møte hverandre og i tåren over en som blir borte.

Nå vil jeg være litt personlig, jeg vil fortelle at som barn fikk jeg ofte høre at jeg ikke skulle vært født og det var vanskelig å bære for et barn. Jeg var en uønsket tilfeldighet i en verden av tilfeldigheter, min tanke var derfor lenge at når min fødsel var meningsløs og min død var meningsløs var også livet meningsløst.
Men hør hva Bibelen forteller i Salme 139. Der står det at allerede da vi var et foster så Guds øyne oss og at han dannet oss etter sin vilje til et liv han la foran oss før en eneste av våre dager var kommet. Så var vi da altså i Guds hjerte før vi ble født på samme måte som mennesket var der før alt dette fantastiske ble skapt.

Jeg er som sagt ikke teolog og ikke vitenskapsmann, men et vanlig menneske som lever i Guds skaperverk og Guds frelsesverk. Jeg gleder meg over alt det skjønne i dette fantastiske landet, over vår i Norge. Skjønnhet ubeskrivelig bare i et eneste kronblad på ei rose, i et barns latter og i en gammel manns blikk på sin kone. Men mest av alt gleder jeg meg over at det ikke er et eneste menneske her i dag som ikke er elsket av Gud og ikke et eneste han ikke ønsker å tilbringe evigheten sammen med.

Det er det skjønneste av alt!