Mestere i religion.

Mestere i religioner.
1. Mosebok kap. 4 versene 3 til 5 forteller at Kain og Abel begynte med ofringer. Kain var den som ofret først og det han ofret var av det han selv spiste, han ga offer av jordens grøde, Senere ofret også Abel, men han ofret ikke det de kunne spise selv, han bar fram offer av de førstefødte lam i sin flokk og deres fett.
Nå skjedde det noe underlig, det står at Herren så til Abel og hans offer og at til Kain og hans offer så han ikke! Vi leser dette kanskje tydeligere i Hebreerbrevet 11 også, der står det slik i vers 4: « Ved tro bar Abel fram et bedre offer enn Kain, ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han enda etter sin død.»
( legg merke til at det står den og ikke det. For det var ikke offeret som gjorde Abel rettferdig – det var troen!)
Vi kan vel tenke at Gud var urettferdig fordi Abels offer ble godtatt mens Kains ikke ble det og slik tenkte vel også jeg helt til min sønn, som da bare var et barn, sa til meg: » Pappa, Kain trodde på offeret, men Abel trodde på Lammet!» Det var selvsagt her svaret lå. Kain trodde på at når han avsto fra det han selv trengte og ville ha, maten de spiste, så ville dette tilfredstille Gud. Hans egen mat var også Guds mat var hans tanke. Det er jo slik at Gud skapte mennesket i sitt bilde, men mennesket har en tendens til å skape Gud i sitt. Men det er nok ikke slik at Gud tilfredstilles av det samme som det falne mennesket tilfredstilles av, tenk bare på hva han egentlig ønsker vi skal komme til ham med. Han sier at det han ønsker vi skal komme til ham med er våre synder, våre problemer og vanskeligheter, våre sorger og våre behov. Han er ikke den som krever, han er den som gir.
Det er jo på en måte sikkert at Kain også trodde det var en gud, men han hadde altså ikke den samme tro som Abel hadde. Kain trodde det fantes en Gud,men visste ikke hvem han var. Vi kan lese i Johannes evangelium at alle dem som tar imot Jesus får rett til å kalles Guds barn, men det står en setning til i det verset, det legges til»...de som tror på Hans navn.» Det betyr altså at navnet hans har betydning og navnet Jesus betyr «Guds frelse.»
Det står et annet sted at det er bare et navn gitt under himmelen ved vilket vi kan bli frelst! Vi frelses altså ikke gjennom noe vi selv kan gjøre, hvor mye vi enn anstreger oss eller ofrer, vi frelses ved å ta imot den Guds frelse som blir mennesker tilbudt av bare nåde! Jesus er veien, sannheten og livet, uten ham har vi intet, i Ham har vi alt!
Ser vi på menneskeheten i sin helhet ser vi at de har laget seg et uttall av religioner, de er mestere til det. Det er nesten slik at selv om noen ikke får til noen verdens ting så klarer de å lege seg en religion. Fellestrekket for 99,99% av dem er at det blir en kain – religion, altså en religion der mennesker avstår fra noe de selv trenger eller ønsker og gir det til en eller annen guddom for at han skal bli tilfreds. Dette gjøres enten for at han ikke skal straffe dem, og/ eller for at de skal oppnå gunst slik at han gir dem det de ønsker seg – det eldgamle prinsipp vi kaller pisk eller gulrot, det Bibelen kaller Verdens barnelærdom.
Type og verdi av offerne varierer selvsagt, det kan gå fra det å ofre eget eller egne barns liv slik muslimene gjør i sin selvmordsbombing eller det kan være tiende, fritid, egen karriære, lysten til å spise svinekjøtt eller pølser, e.a. Det kan og være det å gifte seg og få barn, drive idrett, spille fele eller gitar, eller egentlig alt som kunne gi et menneske glede i livet. I det store og hele virker det som om det er gleden som skal bort og det står jo i sterk kontrast til Bibelens budskap om at det er gleden i Herren som er vår styrke. Når det står: « Elsk ikke verden. Heller ikke de ting som er i verden...» betyr det ikke at jeg ikke kan glede meg over det skaperverk mennesket er gitt og som taler om Han som står bak det!
Kjell Aukrust skriver fra sin barndom at før jul tegnet han julekort som han sendte ut ekstra tidlig slik at alle skulle få mulighet til å sende til ham. Han bemerker i den forbindelsen at han passet på å tegne inn et Jesusbarn og noen engler på de han sendte til folk som var ekstra religiøst anlagt! Morsomt nok, men det viser at selv et barn forstår fordelen ved å spille på det falne menneskets religiøse legning. Vi ser jo dette i de fleste andre sammenheng også, vi set t.eks. i islam at folk faktisk sprenger seg selv og sine medmennensker i luften for å få en sikker inngang i Paradis! Selvsagt gir ikke mord av uskyldige mennesker noen paradisbilett. Men de er ført bak lyset av griske og maktsyke psykopater som villig ofrer andre mennesker for egen makt og rikdom.
Vel, islam er ikke enerådende på dette området, vi finner tendensene i mye av religiøs virksomhet. Ikke at folk går i døden og tar andre med seg kanskje, skjønt det skjer også i sekter kalt kristne, men selve tendensen er der. Vi skal gi for å få og vi skal ofre for å leve i velsignelse.
La oss gå til Hebreerbrevet 10 og lese fra vers 5 – 14. Avsnittet starter med sitat fra GT om at Gud ikke vil ha offer eller gave, men laget et legeme til Sønnen for at Han skulle bære seg selv fram som det eneste, det siste og det endelige offer for menneskets synd og synder. Vi ser i vers 10 at dette offer var en gang og at det var for alle og i vers 14 dette offeret var stort nok til å gjøre dem fullkomne som går inn under det, godtar at det gjeldt dem.
Vi ser altså her at denne guden krever ikke offer, men selv har han gitt det eneste offer som er nødvendig for en hel verden. Dette kolliderer selvsagt med det falne menneskets religiøse tenkemåte og derfor har dette synet blitt motsagt og hånet av alle andre religiøse retninger også innenfor vanlige kristne kretser. Dette forstod Paulus og han skriver at det han selv forkynnte var et anstøt for de religiøse jødene og et skuespill for de intelektuelle grekerne. 1. Kor. 1, 21 – 25
Nå forteller jo Moseloven om en mengde offer folket var pålagt å bære fram, men dette var bare bilder som pekte fram mot det som skulle komme på samme måte som nattverden i dag peker tilbake på det som skjedde på Golgata. Dersom vi ønsket å ta opp igjen offerpraksisen fra GT eller bruker den som støtte for forkynnelse av offring i dag bør vi se der litt nøye over de forskrifter som fulgte offerkultusen. Vi finner da i 3. Mosebok 21, 17 – 23 at det var slik at det bare var Arons ætt i Levi stamme som kunne bære fram et offer, vedkommende måtte i tillegg være helt uten lyte. Vi finner videre i kap. 22 og versene 18 til 24 at også selve offeret måtte være lyteløst og 5. Mosebok 12, 11 sier at Jerusalem er det eneste sted noen hadde lov til å bære fram noe offer til Gud.
Alt dette peker jo på Jesus Kristus som var uten lyte og bar seg selv fram som det eneste fyldesgjørende offer for Gud på utsiden av bymuren i Jerusalem og selv har jeg ikke frimodighet til å forsøke å si at dette offer var for lite slik at jeg må gi et tillegg i Holmestrand i dag. Da vi i tillegg vet at det bare var på den store soningsdagen (3. Mos. 16 ) at offeret ble brakt inn for Guds åsyn. Og det var av en spesiell prest med en spesiell drakt til en spesiell tid så står nok vi mennesker i dag uten reell mulighet til å påvirke Gud ved offer! Det var og slik at en annen måtte gjøre soning for den som hadde forsyndet seg ved å bære fram det krevde offer slik at det bare var takkofferet en vanlig prest kunne bære fram for seg selv så vet vi kanskje hvilket offer Herren ønsker fra oss prester i dag. Heb. 13, 15.
Et hvert forsøk på å bære fram for Gud et offer utenom takkofferet i dag er ikke bare nytteløst, det er farlig. Når David siteres i Rom. 11, 9 der han sier « La deres bord bli dem til en strikke, en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem.» er det alterbordet han sikter til og Hebreerbrevet 6, 6 taler om å på ny korsfeste Kristus og gjøre ham til spott og det samme gjentas i Heb. 10, 26 – 30 er det slike som vendte tilbake til den gamle offerkultusen det siktes til!
Nåmå ingen tro at jeg er imot det å støtte menigheter og virksomheter, men det skal ikke være noe offer! Det er ikke det så la oss kalle det en innsamling til investering i fremtiden, vår fremtid og Guds rikes fremtid. Vi gir jo ikke noe til noe fremmed vi tilhører jo selv Guds rike og satser derfor i eget firma etter min mening, og det kan da ikke kalles et offer – det må kalles investering.