Hvem er vår neste?

@font-face { font-family: "Cambria"; }p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: "Times New Roman"; }div.Section1 { page: Section1; }

Min neste……Lukas 10, 29 – 37.

Her står det om en kar som ville gjøre seg selv rettferdig og det er nok en umulig for oss alle så vi får nok ta vår tilflukt til Guds nåde – det er den eneste veien. Men spørsmålet han er ellers relevant, det han spør om er hvem som er vår neste.

Årsaken til spørsmålet er at Jesus nettopp har sagt at det å elske sin neste er like viktig som det å elske Herren sin Gud. ( v. 27)( Matt. 22, 37 flg.)

Så hvem er min neste ser ut til å være viktig for vårt kristenliv og i tillegg etter min mening viktig for Guds rikes fremgang. Vi ser at Jesus svarer med å fortelle om en mann som skulle reise fra Jerusalem til Jeriko og på veien ble slått ned, ranet og ble liggende halvdød i veikanten. Først dro en prest forbi, men presten stanset ikke, så kom en levitt forbi og selv om levitten var en ”kirkeansatt” hadde heller ikke han tid eller lyst til å stanse. Men til sist kom det da en samaritaner, og folk fra Samaria hadde ikke noe godt ord på seg i Israel. Samaritaneren stanset og tok seg av stakkaren, stelte sårene hans, tok han med til et sted han kunne hjelpes videre og tok på seg utgiftene for det. Så dro han videre på sin vei.

Vi lever nå i en tid der verden er blitt utrolig liten, gjennom TV kommer hele verdens nød inn i stuene våre, telefonen ringer stadig med tilbud for å gi oss muligheter for å hjelpe og postkassene fylles med brev om hjelpetrengende mer giroblanketter heftet på.

Hvordan skal vi så kunne leve opp til det å elske vår neste?

Nå vil jeg presisere at vi som medmennesker og har et ansvar for hverandre så Gud velsigne alle anstrengelser for å hjelpe, dette har med det å være menneske og medmenneske å gjøre. Vi har og dette med misjon for u - nådde folk og vi har spesielle kall fra Gud til spesielle tjenester, men det er ikke det Jesus snakker om her.

Det en kan legge merke til er kanskje at presten og levitten dro forbi, de hadde sikkert noen viktige oppgaver som ventet dem. ( Eller de hadde vært på jobb ved tempelet og var på vei hjem etter endt skift. ) Slik er det kanskje lett for oss og at vi har det som ligger litt lenger borte og venter og er så viktig at vi ikke har tid til vår neste. Vi ser all verdens nød og det kan gi oss motløshet fordi vi overveldes av kravene eller vi gripes av noe spesielt langt borte og konsentrerer oss om det alene. Men det er altså ikke det langt borte Herren taler om her, det er det rett utenfor stuedøra vår eller det mennesket vi møter i løpet av dagen på arbeid eller i fritid. Det er heller ikke slik at det er deg og meg som skal redde verden, det er det Herren selv som skal gjøre, vi er bare satt til å dele Guds godhet til den Han fører i vår vei!

Med all denne nød, ondskap og uforstand som veller inn i våre liv gjennom de forskjellige media er det lett å gi opp, vi strekker ikke til på noen måte. Dette gir inntrykk av at det å leve opp til Guds mening med våre liv er en umulighet slik at vi beskytter oss selv ved å lukke våre hjerter. Men det er da slett ikke så vanskelig dette med å leve som en kristen, det er jo det å være et godt medmenneske der og da og gi den hjelp vi er i stand til i den situasjon vi er. Legg merke til at samaritaneren også reiste videre, han bar ikke denne sårede mannen med seg resten av livet for han hadde sikkert sitt eget liv og sitt eget hus å ta vare på.

Om alle elsket sin neste som seg selv hadde verdens problemer i stor grad vært løst, alle har en neste.