Ikke meg eller De andre

p { margin-bottom: 0.21cm; }

«Ikke meg» eller «De andre.».

Når noe blir feil er det som regel greit å vite hvem som har skylden, det er som regel Ikke Meg eller De Andre. Slik er det i skoleklasser, i barnehager og selvsagt i politikken. Slik er det også ofte i menneskers forhold til Gud.

I Mose lov hadde de virkelig mulighet til å sette dette i system, 3. Mosebok 16 forteller at på den store soningsdagen la ypperstepresten hendene på en gjetebukk, bekjente folket synder og sendte den ut i ørkenen for å dø. Dette var den opprinnelige syndebukken og er opphav til det uttrykk vi bruker i dag.

Vi mennesker har en utpreget evne til på den måten å avskrive oss selv ansvar for det gale vi tenker og gjør, dette hindrer oss i å se sannheten i øynene slik at vi innser at vi trenger nåde og at vi derfor også må være forsiktige med å forlange feilfrihet av vår neste.

Vi finner denne tendensen meget tidlig i menneskets historie, allerede ved fallet i Edens hage dominerer dette mennesket. Da Adam ble konfrontert av Herren svarer han: « Kvinnen du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt.» Vi ser at han la skylden på Eva og med det indirekte på Gud som hadde gitt ham en så dårlig medhjelp. Men dette hjalp ikke noe, dommen kom. Leser vi videre ser vi at da Herren snakket til Eva legger hun skylden på slangen og sier hun ble lurt av den. ( 1. M. 3, 12 – 13)

Apropos det å bli lurt bruker ikke Bibelen det uttrykket, den bruker uttrykket » å la seg lure» 1. Joh. 3,7...la ikke noen forføre dere... ( Koll. 2, 16 – 18) saken er nemlig den at folk nok aner at noe er galt, men det falne menneskets ønske om ære, timelige goder eller verdslige gleder gjør at denne advarselen undertrykkes. Synden er ikke noe vi bare har omkring oss, synden er og en del av hvert eneste menneskets fallne natur.

I den senere tid har jeg lagt merke til at i mye av den nyreligiøse kristendom er Satan en sentral skikkelse, han får æren for å stå bak alt det det kjødelige mennesket ikke liker. Blir noen syk eller faller noen i synd er det Satans verk og mennesket tar ikke reelt oppgjør med saken – Satan blir syndebukken. La oss se hva Guds ord sier om dette i Jakobs brev 1, 13 – 15. Her fortelles det at Gud frister ingen, men enhver fristes idet han lokkes og drages av sin egen lyst. Det er altså ikke mulig å fraskrive seg ansvar ved å skylde på Gud eller Djevel, en må bøye seg for det faktum at menneskets fall var totalt og at den eneste måte å bli frelst på er nåde! La oss lese 2. Samuel 12 kapittel og ta med versene 1 – 7. Her ser vi at David er rask til å dømme en annen, men at profeten Natan sier til kongen:» Du er mannen!!»

Nå vet jeg ikke så mye om Davids oppvekst og ungdom, jeg mener at han var født utenfor ekteskap, at han som den yngste av brødrene ble satt utenfor og hånet av de andre etc. men dette var ingen unskyldning for hans synd! Bibelen skiller ikke på svake og sterke, på høye og lave når det gjeder synd. Synd er synd om det er kong Salomo eller Jørgen Hattemaker og det vil aldri for den stor hvite trone være mulig å legge skylden på andre.

Nettopp dette er det store problem for Gud, det å få mennesket til å innse at det trenger frelse fordi det allerede er fortapt. For Ham nytter det ikke å si: « Jeg takker deg Herre for at jeg ikke er som sndre mennesker....» og så ramse opp egne gode sider og peke på andres dårlige! Nå er jeg sikker på at denne mannen hadde mye å takke sin skaper for, kanskje både av timelige og psykiske goder, men likevel var han en synder og trengte nåde. Det ser ut for at det er vanskelig for en som opplever seg selv som vellykket å bli frelst og stort sett er det nok når mennesker opplever farer, sorg og skuffelser at tankene går til Gud.

Vi har vært innom Adam og Eva, nå kan vi se litt på historien med Noa. Noa var funnet rettferdig for Guds åsyn i sin samtid og fikk derfor tilbud om redning fra den dom som utryddet alle de andre. 1. Mos. 7, 1. Menneskeheten var fordervet og bare Noa og hans familie fikk bli med over til den nye tidsalder. Jeg tenker meg at disse 8 som ble reddet ofte tenkte på hvor vanskelig det var å leve blandt så mange ugudelige, det var ingen andre å være sammen med. Men leser vi kap. 9, 20 – 26 ser vi der at så mye bedre enn de andre var de nok likevel ikke. Om jeg synder er det meg som gjør det, jeg kan ikke legge skylden på andre....jeg er mannen...

Da mennesket, uten synden som kraft i kjødet, bodde i optimale forhold i Edens hage syndet de, da Gud skildte Sem - slekten fra Kain - slekten syndet de og da Noa og hans familie fikk et nytt liv uten umulige naboer syndet de likevel.

Dersom en leser litt her og der i Bibelen og ikke bare i evangeliene finner en fort ut at det ser ut som Bibelen motsier seg selv, det er fordi Guds forhold til menneskene er inndelt i flere pakter som kommer etterhverandre. Innenfor de forskjellige paktene er det litt eller mye forskjell på forskrifter som hva en kan spise, hvor høy menneskalderen er og på hva Gud krever av mennesket for å godta det. Dette kalles i min Bibel tidshusholdninger og de læremestere som fornekter dette fornekter det bare rett og slett fordi de ikke vil godta det, ikke fordi det ikke er åpenbart.

Hvorfor har Gud gjort det slik? Vi vet at alt det Gud gjør, det gjør han for at folk skal se at de trenger nåde slik at de kan bli frelst og bevart.

Ser vi på bakgrunnen for dommen i Babel ser vi i Ap.gj. 17, 26 – 28 at den kom for å skille menneskene fra hverandre for at de i sin ensomhet skulle søke Gud og at han var nær hver eneste av dem i deres landflyktighet. Vi kan jo tenke at de opplevde det så travelt med det store byggverket i Babel, tårnet som skulle nå himmelen at de derfor ikke hadde tid til annet enn det og hverandre, men Bibelen forteller altså at de i sin ensomhet heller ikke søkte Ham. (Rom. 3, 10 – 11)

Det nytter altså ikke å peke på at en lever et for opptatt liv, det er snakk om å prioritere Guds rike først av alt. Det er jo han som har gitt oss livet og gjort oss til den vi er. Historien om edderkoppen som hadde spunnet et fantastis nett og så fant en tråd øverst han ikke så meningen med og klippet bort er god, det var den tråden hele nettet var kommet fra og hang i.

Vi kan lese Romerbrevet 5, 20 – 21 som sier at Loven kom for at fallet skulle bli stort og kap. 3, 19 som sier at den kom for at hver munn skulle lukkes og hele verden skulle bli skyldig for Gud. Se og Rom. 9, 30.

Jødene som folk hadde den samme innstillingen som fariseeren i tempelet .. de var Guds eget folk og alle andre var utestengt fra Gud. Vi ser dette tydelig i Apostelgjerningene 22, 21 – 23 der folket hørte på Paulus da han talte til dem, men i det øyeblikk han sa at Gud hadde sendt ham til hedningen ble de fullstendig ville av sinne og forlangte hans død!

Under ørkenvandringen ville ikke folket leve i tro til Gud og de gjorde stadig opprør mot den som hadde vært Guds redskap til å føre dem ut av trellehuset i Egypt. 4. Mos. 16, 1 – 4. De mente seg bedre enn alle og gode nok for Gud, de krevde velsignelse og at Gud skule handle etter deres vilje. Dette var en av grunnene til at loven ble tilbudt dem og fordi de mente seg så gode gikk de frivilleig inn i den. 5. Mos. 11, 29 forteller at lovens velsignelser og lovens forbannelser ble ropt ut over landet da de gikk inn i det ledet av Josva. Folket dro derfor forbannelsen eller velsignelsen ned over seg etter som vordan de levde. ( Pisk og gulrot, du får som fortjent!)

Deres oppfattning av loven som noe som bare dømte deres yttre gjerninger ble sterkt motsagt av Jesus som sier at den som brøt det minste bud er skyldig i alle og at den som var vred på sin bror uten grunn var en manndraper. Dette gjorde han selvsagt ikke av noen annen grunn enn at de skulle se seg fortapt og søke nåde.

Nå kommer vi vel til den tid vi lever i, nådens tid eller menighetens tidsalder. La oss tenke oss mennesker som levde samtidig med apostlene, de kunne sikkert si at det var umulig å leve etter loven og bruke det som en unskyldning for ikke å leve som troende. Men etter at nådens evangelium var åpenbart nytter ikke det lenger, nå var det ikke lenger slik at et menneske måtte leve slik at det fortjente frelse, slik Jesus sa til den rike unge mannen, nå var det bare å la seg frelse slik Peter proklamerte på pinsefestens dag. Ap. gj. 2, 39 – 40. Mange lot seg frelse den dager, 4000 tror jeg. Men det var og mange i Israel som ikke lot seg frelse, men den unskyldningen holdt ikke lenger!

Ser vi i dag på de unskyldninger mennesker har for ikke å ville leve med Gud finner vi fremdeles denne unskyldningen om bud og regler, det går altså ikke fordi det er bare nåden som teller. Nå er det selvsagt slik at Fanden selv fra prekestolene fremdeles forkynner Gud som krevende og gir disse unskyldninger kjøtt på beina, men likevel er dette ikke unskyldning som holder fordi den som ber han får, den som leter han finner og den som banker på, for ham skal det lukkes opp!

Vi møtes og stadig med at all denne urettferdigheten i verden er Guds skyld og derfor vil de ikke ha noe med en slik Gud å gjøre. Det kan og til tider trekkes fram all den elendighet vi mennesker har påført naturen slik at det derfor er umulig å tro på en kjærlig Gud. I tillegg kommer ofte det fram at de ikke kan tro på noe de ikke ser. Dette holder heller ikke fordi Romerbrevet 1, 18 – 20 sier at Gud har talt så tydelig til verden gjennom skaperverket at ingen mennesker har noen unskyldning for ikke å søke ham. Ville de se ham hadde de sett ham der sier altså skriften!

Ikke skjelden opplever jeg sterk motstand mot læren om tidshusholdninger. Det sies at det ikke er noen mening i det og de spør hvorfor i all verden jeg snakker om det. For det første er det altså ikke jeg som har konstruert det, men det er Gud selv og den hele skrift er innblåst av Gud, nyttig til lærdom, til opptuktelse i rettferdighet. For det andre er det slik at dette gir mennesker en forståelig Bibel som de selv kan finne ut av, en som ikke er full av motsigelser. Dette rases det selvsagt imot av mange, husk at den katolske kirke en tid hadde dødsstraff for de som eide en Bibel selv og leste i den! Et ærlig troende menneske som selv leser sin Bibel med lengsel og Åndens åpenbarelse er veldig vanskelig å undertrykke eller lede på avveier. Husk at det er bare en mellommann mellom Gud og mennesker selv om Gud setter noen til de forskjellige tjenestene.

I dag fokuseres det sterkt på opplevelser og den læremessige siden aktes for unødig. Vi ka jo se hva Peter sier om dette i 2. Peter 1, 17 – 21. Han refererer her til opplevelsen på Forklarelsens berg, det var veldige greier. De så Herren herliggjort, de så og hørte Moses og Elias tale med Jesus om hans bortgang i Jerusalem og de hørte selve Faderen tale fra himmelen. Likevel skriver altså Peter her: « Dess fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på som et lys som skinner på et mørkt sted...»» ...intet profetord i Skriften er fremkommet ved menneskers vilje ..» og at «... de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.». Skriften sier et annet sted at disse gamle trosheltene fikk åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss. (1. Peter 1, 10 - 12 )

Det må da være greit å forstå at ved å gjøre Bibelen til en uforståelig bok full av motsigelser tar en fra folket skatter skjult på lønnlige steder som det står og hindrer folk å vokse. Det nytter heler ikke å unskylde seg med at en ikke forstår for Jesus sier at Han sendte Den hellige Ånd for at han skulle veilede oss til hele sannheten så når denne Talsmannen er kommet er altså veien åpen for den som vil!

Et er neste utrolig hvor mange skriftsted i Bibelen som brukes for å hindre mennesker å tro at de selv skal kunne lære Guds vei og plan å kjenne. Noen eksempler er Esaias 55, 9 – 10 der Gud sier at hans veier er høyere enn våre veier. Et annet er 1. Kor. 2, 9 : « Hva øyet ikke så og øret ikke hørte, hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte...» og så sier det neste verset at det nettopp er dette gud har åpenbart oss ved sin Ånd. 1. Kor. 13, 9 som sier at vi skjønner stykkevis blir også brukt som om vi altså ikke skulle skjønne noen ting!

En mye brukt talemåte er foresten det at vi ikke skal forstå, vi skal bare tro! Det høres da ydmykt og fint ut, det er bare det at det er nærmest en umulighet fordi Bibelen sier i Hebreerbrevet 11, 3: « Ved tro skjønner vi...»» Å skjønne er det samme som å forstå, derfor er dette altså en umulighet! Se og Matteus 13, 23 Legg merke til det Jesus sier til Emausvandrerne i Lukas 24, 25 – 26 og 45!!!!!

Bibelen er slett ikke en magibok der enkelte ord eller setninger skal gjentas eller leses på en spesiell måte slik at kraften fra dem skal virke det vi ønsker, Bibelen er en åpenbaringsbok som skal gi tro og det er troen som virker fordi den er Guds ja.

Så kan vi spørre om hvorfor Gud har delt menneskenes tid opp i slike epoker og svaret er at han gjennom dem vil føre mennesker til innrømmelsen av at det er bare nåde som kan frelse dem fordi det er det samme hvilke vilkår Han gir dem blir resultatet opprør mot Gud.

Vi skal nå se på den siste av disse epokene, av de tidene Guds frelsesplan er inndelt i. Den skal vare i 1000 år og kalles i dagligtale Tusenårsriket, Bibelen kaller den noen ganger Riket for Israel. Ap. gj. 1, 6. Vi finner rikets lengde i Åpenb. 20, 1 – 7 der tusen år er nevnt 6 ganger.

Her ser vi at Satan skal være bundet i 1000 år slik at ingen kan skylde på at det er han som ødelegger livet deres, vi ser i Matteus 24, 27 – 30 at nå skal alle se Ham slik at den unnskyldningen ikke lenger kan brukes. Vi ser i Romerbrevet 8, 19 – 21 at ved hans komme skal naturen forløses og en paradisisk tillstand innføres på jorden, vi finner i Esaias 11, 3 – 10 at dyrene ikke lenger skal være en fare for hverandre eller oss, at rettferdighet skal herske i verden og at kunnskapen om Herren skal dekke jorden lik vannet som dekker havets bund og alle skal se Ham fordi han skal være konge på Sion og styre verden!

Nå er det altså ikke lenger mulig å si at noen ikke visste hva rett var, heller ikke mulig å skylde på urettferdigheten i verden eller forfallet i naturen. Ikke mulig å si at de ikke kan tro noe de ikke ser!Menneskeheten har nå ikke andre å gi skylden for opprør mot Gud enn seg selv.

La oss gå tilbake til Åpenbaringen 20, 7 – 10. Her ser vi at selv etter 1000 år med rettferdighet, kunnskap og paradisiske tilstander gjør menneskeheten opprør mot Herren og forsøker å styrte Ham.

Slik handler Gud med et menneske, slik handler han med folket Israel og slik handler han med menneskeheten. Rom. 11, 30 – 36.