Levi tolleren

Tolleren Levi.

”Guder og guder, religioner og religioner, hva skal jeg med det? Hva er rett og hva er galt, hva er forskjellen, alle disse gudene og prestene er bare ute etter å ta penger fra folk og det de gir igjen er ingenting! Vi jøder skal liksom tilbe Jahve og være hans utvalgte folk og hva har det gitt oss? ” : Levi, tolleren, satt å filosoferte der han satt på tollboden og passet på at alle som skulle inn til byen for å selge varene sine betalte den pålagte avgiften til den romerske stat.

Han så på romerne med sine hester og blankpussede uniformer og på de fillete torvselgerne med sine esler og kjerrer. Ja, her var det sannelig herrer og tjenere, men det var jo de foraktede avgudsdyrkerne som var herrer og det var det utvalgte gudsfolket som var fattige, fillete og møkkete!

Det han så fikk ham til å tenke på en salme av Asaf, en av salmedikterne i de jødiske skriftene som sa: ” På lite nær var min fot glidd ut da jeg så det gikk de ugudelige vel….” Levi forsto godt hva Asaf hadde ment, det er ikke bare slik at det gikk hedningene vel selv om de dyrket sine egne guder, det gikk og vel for de hyklerske jødene som dyrket Jahve på sabbaten og mammon resten av uka!

Han la godt merke til hvordan folk så på ham, de foraktet ham fordi han var i fiendens tjeneste og han visste godt hva de sa om ham bak hans rygg. De sa han hadde solgt seg til Beelsebub og at han nok ville få sin lønn for det en dag. Hva visste de om ham, han var i alle fall ærlig og redelig i dette, han var ikke som alle de som var så fromme på utsiden og gjorde alt de kunne for å sko seg på romerne i det skjulte. Han selv hadde nok møtt dem i sin tjeneste, det var ikke sjelden han fikk tilbud om penger og andre goder dersom han så gjennom fingrene med både det ene og det andre. Han hadde vært i denne tjenesten en stund nå og han hadde til og med opplevd at en som hadde gått med på en slik ordning hadde blitt angitt til romerne nettopp av den han hadde gjort avtalen med.

Levi satt og tenkte på sine fromme foreldre og på hvordan han sikkert hadde skuffet dem stort. De hadde jo tenkt at det skulle bli noe stort av ham og så satt han her! Han visste at det var hans egen skyld, det var han selv som hadde satt seg i denne situasjonen og han kunne ikke skylde på noen andre. Tankene gikk videre tilbake til den tiden han hadde vært far og mors stolthet, vært den som så ut til å ha en lysende fremtid foran seg.

Hans mor og far hørte til de som ble kalt for de stille i landet, de var mennesker som tjente sin gud ved å tjene sine medmennesker uten å lage noe oppstyr om det. De gjorde sin plikt og stelte sitt hus og sitt yrke trofast og hadde godt ord både blandt troende og ikke troende. Hans far var med i en gruppe menn som etter sabbatsbønnene i synagogen gjerne kom sammen for å studere skriftene enda dypere. De ventet på sin Messias og de mente nok at tiden snart var moden for at han skulle komme. Fra Levi var 12 – 13 år hadde han fulgt faren både til synagogen og til disse kveldsammenkomstene, han hadde lyttet og lært.

Selv om han nå levde et liv milevis langt fra det livet hans foreldre hadde oppfostret ham i tenkte han tilbake på sin barndom og tidlige ungdom med stor takknemmelighet. Han hadde levd et rolig og beskyttet liv og hadde ikke behøvd å frykte noe.

Etter hvert som tiden gikk i selskap med faren og farens venner hadde Levi også fått lov å dele noen av sine tanker med dem på disse kveldene da de leste skriftene og talte sammen om det de leste. Mennene fant fort ut at dette var en oppvakt gutt og at med den interessen han hadde for skriftene burde han få mulighet til å studere videre, han burde bli disippel hos en rabbiner, hos en av de lærde i tempelet. Slik undervisning var ikke gratis og hans foreldre var ikke rikfolk, men de andre mennene lovet at de og skulle bidra. På den måten ble Levi en del av de unge mennene som studerte under rabbi Jonatan bar Annas ( Han ble senere yppersteprest og myrdet av fiender etter bare et år i tjenesten.) De hadde valgt denne rabbineren både fordi han gikk for å være en vis mann og fordi han som sønn av den gamle ypperstepresten Annas sto nær maktens senter i landet.

Levi hadde vært takknemlig for muligheten han nå fikk og hadde gått til den med stor glede og optimisme. Han visste det ville kreve mye av ham for det var ikke bare skolegangen som lå foran ham, han måtte samtidig lære seg et yrke slik skikken var.

Nå var det slik at det var familien til yppersteprestene som hadde oppgaven med å stelle med tempelets penger. Rabbi Jonatan hadde en sentral stilling der og da det fort viste seg at Levi hadde et godt hode ble han opplært i det med penger. For mange år siden hadde presteskapet fått drevet igjennom en bestemmelse som sa at det var bare lov å gi penger til tempelet i jødenes egen valuta og det gjorde at når jøder fra andre steder i det store romerriket kom til tempelet for å ofre måtte all verdens penger veksles inn i jødenes egen sekelvaluta. For å gjennom føre dette hadde presteskapet satt inn boder i det tempelområdet som kaltes ”hedningenes forgård” og der satt altså nå utsendingene fra prestefamilien og vekslet ”verdslige penger til hellige penger” . Her var også plassert de som solgte lyteløse offerdyr som duer, dueunger og lam så det så egentlig ut som en eneste stor markedsplass.

I begynnelsen hadde Levi bare gått ærend fra den ene til den andre, men etter hvert som han lærte de forskjellige valutaer å kjenne og klarte de prøvene han ble testet i fikk han avløse de mer drevne vekslerne når de hadde ett eller annet ærende de skulle gjøre. Denne jobben var hverken så lett eller så kjedelig som det kan høres ut som, det var en mengde forskjellige pengestykker fra mange steder i det store riket der jødene beveget seg fritt. Det var og både gamle og nye penger fra de forskjellige stedene slik at det var ikke bare å telle dem, noen måtte de veie for å finne ut hvor mye sølv eller gull de inneholdt. Folk hadde og forskjellige navn på samme pengestykke, grekerne kalte sekelen for drakme mens andre kalte den en stater. Levi fikk etter hvert lære verdien av talent, sekel, darik, penning, skjerv, stater, pund og alt det andre underlige som dukket opp fra lommene til dette vidreiste folket og han kom stadig i snakk med mennesker som hadde reist vidt og bredt og kunne ha mye rart å fortelle. Egentlig hadde han likt denne delen av opplæringen sin godt om det ikke hadde vært for den forferdelige griskheten til som styrte det hele. Stort sett hadde denne oppgaven vært ganske enkel å skjøtte, det var som regel ikke så mye å gjøre, unntagen i de tre periodene da alle jøder måtte besøke tempelet, i påsken, på kornhøstens høytid og under løvsalenes fest.

De lange periodene med lite folk gjorde det slik at han ble godt kjent med de andre som arbeidet der og fikk nye venner. En av de beste vennene han fikk var en ung jøde ved navn Natanael, det var en han studerte sammen med og som også arbeidet for rabbineren i forgården. Natanael var, liksom han selv sterkt opptatt av Skriftene og av at Messias snart skulle komme og selv om de to guttene var svært forskjellige av natur ble de hverandres fortrolige slik at de kunne snakke fritt sammen om hva de tenkte og mente. Natanael var fra Galilea, men hadde fått seg et grei losji hos noen troende venner av foreldrene som bodde i Jerusalem og Levi bodde hjemme hos foreldrene i utkanten av byen slik at de ofte kunne være sammen også på kveldstid. Natanael var ofte på besøk hos Levi og ble nesten som en sønn i huset der også.

Slik gikk dager, uker og måneder, guttene hadde det travelt med å lære både yrket og Skriftene slik at det i den første tiden ikke ble så mye tid til å tenke selv og til å reflektere over hva som skjedde. Men etter hvert så de at de kursene de selv vekslet etter i tempelet slett ikke var de samme som ble brukt i byen ellers. Det var slik at de hver uke fikk opplyst av rabbineren hva de forskjellige myntene var verd i forhold til den jødiske og denne kursen varierte både i forhold til byens kjøpmenns takster og etter sesongene. Under de store festene, t. eks. påsken ble jødiske penger alltid dyrere for folk slik at det var tydelig at prestene benyttet seg av de tilreisende og det var ikke så greit for ungguttene å møte øynene på de som synes de fikk svært lite igjen for de pengene de hadde med seg. Guttene kunne ikke gjøre noe med det heller for de var jo bunnet til de takster de fikk av lederen, men det skapte jo tanker hos dem og de diskuterte dette når de var alene.

De var nok enige i at handel var handel og at det var jo greit å tjene penger når en solgte noe andre ville ha, det var ikke det, men problemet var at dette på en måte skulle foregå i Guds navn, i tempelet. Det ble etter hvert også underlig for dem at det var rabbineren deres, han som var så nøye med tødlene i skriftene og var så opptatt av å lære andre hva som var rett og galt ut fra Mose lov, Guds egen lov, som var så grov i utnyttelsen av andre mennesker.

De snakket mye om dette og etter hvert undersøkte de også forsiktig hvordan det sto til på andre områder med tempelhandelen der i forgården. De forhørte seg om prisene på offerdyra og fant fort ut at den var adskillig høyere der enn ute på andre torg, de la og merke til at dyr som skulle være lyteløse og de beste av de beste ofte kunne være slike som ellers ville vært sortert bort av de som drev med avl. De fant ut at i travle tider ble blinde, syke og halvdøde dyr solgt til overpris til de tilreisende og at prestene som skulle se etter at offerdyra hadde rett kvalitet var de samme som gjorde gode penger på å selge ubrukelige dyr. Guttene som hadde gått inn i dette naive og med åpne hjerter fikk etter hvert se hvordan dette hellige sted var gjennomsyret av korrupsjon og pengegriskhet av et presteskap som ytre sett var så opphøyet og prektige mens de i virkeligheten var minst like ille som den ”mannen i gata” som de så ned på og utnyttet.

Levi og Natanael hadde forsiktig tatt dette opp med rabbineren under undervisningen og mannen hadde svart dem med at for det første så hadde de ikke noe med det, de hadde bare å gjøre som de fikk beskjed om og for det andre måtte de da forstå at tempelet hadde så store utgifter at dette var nødvendig for å sikre driften. Tempelet var Guds eget hus, presteskapet var Guds eget hellige folk og deres oppgave var å sørge for at pengene kom inn i til alt det som skulle gjøres der. Dette var det viktigste og hvilke midler som ble brukt til dette var av mindre betydning, det måtte de lære seg først som sist! Rabbineren fortalte med det samme at det var kommet folk til ham og rapportert hvordan Levi og Natanael hadde gravd og spurt andre og nå måtte han advare dem på det strengeste at slik oppførsel ville ikke bli tolerert av de andre lederne, fortsatte de slik måtte han utvise dem fra undervisningen!

Dette var et ultimatum og guttene forsto at enten måtte de bøye seg for dette eller så var deres ”karriere ” over. De talte mye sammen om dette mens tiden gikk og for første gang så det ut som om de to vennene ble trukket i hver sin retning. Levi var så opprørt over dette hykleriet at han la skylden mer og mer på den gud som hadde gjort det slik at dette kunne skje mens Natanael la all skyld hos det korrupte presteskapet. Begge guttene merket også at rabbinerens holdning til dem hadde forandret seg og at det gjorde at og andre i nærmiljøet vendte seg fra dem. De ble nå alene i flokken og det ble tydelig at de andre elever forsto at vennskap med dem satte dem selv i dårlig lys hos læreren.

Så en dag kom Natanael til Levi og sa at nå ville han ikke mer, han hadde truffet Messias, sa han , det var rabbien Jesus bar Josef fra Nasaret og han ville ikke være med på dette hykleriet rundt tempelet lenger. Levi visste ikke hva han skulle si eller tro og spurte hva som hadde skjedd. Natanael fortalte at han for et par netter siden ikke hadde fått sove og at han hadde gått ut i hagen for å tenke og for å be. Hele natten hadde han kjempet med seg selv og alle de dårlige tankene som strømmet på om prestene, om tempelet, om hans selv og om Jahve, jødenes allmektige Gud, som hadde tillatt at alt dette hadde rammet hans folk. De var undertrykt av romerne, de var ledet av et råttent presteskap og når noen søkte sannheten og ville stå for den vendte alle seg bort fra dem. Han fortalte at til sist hadde han tenkt på Hagar, Saras medhustru, som hadde kalt Jahve for Laka Roi, ”Den levende som ser meg.” og så hadde han ropt opp til Gud fra benken under fikentreet der han satt: ” Laka Roi, er du den Gud som ser meg? Hjelp meg nå ellers går jeg under!”

Tidlig neste morgen, før dagen var blitt varm hadde han møtt Filip, en barndomsvenn fra hjembyen, som hadde fortalt ham om denne Jesus og ført ham til ham.

” Det første Jesus sa da han så meg var at han hadde sett meg der under fikentreet lenge før jeg traff Fillip og da han sa det visste jeg med en gang at dette var ham, det var Laka Roi, det var den Gud som ser meg!” fortalte Natanael begeistret: ” Kom du også, kom og møt Jesus, jeg vet at han er Messias og jeg er sikker på at du og vil forstå det! ”

Natanael var så ivrig etter å få vennen med seg slik at han og kunne oppleve dette at han snublet i ordene, men Levi ville ikke!

Levi hadde faktisk allerede bestemt seg for hva han ville gjøre med livet sitt og han hadde tenkt nøye gjennom det. Han hadde bestemt seg for at han skulle bli i tjenesten hos rabbi Jonatan til noe bedre dukket opp og at han slett ikke skulle opponere mot noen ting, men spille sin rolle og oppnå fordeler ved det. Dette med noen gud ville han ikke bry seg om lenger, han ville sørge for seg selv. Foreldrene hans var også snart gamle og skrøpelige og som eldste sønn hadde han jo ansvar for dem! Rabbien merket snart at det var skjedd en forandring hos Levi etter at Natanael hadde forlatt dem og trodde nok at det var Natanael som hadde stått bak dette lille opprøret. Dette gjorde at Levi snart fikk tilbake den posisjonen han hadde hatt før og rabbien så snart at Levi skjøtte seg vel og alt fløt videre i et bedagelig tempo.

Nå nærmet påsken seg og da dette var den travleste tiden på året ble alt gjort ferdig i tempelet i god tid. Pengevekslerne satte i stand sine boder og de som omsatte offerdyr ryddet plassene sine og fylte dem opp så mye sau og lam at det ikke var mulig å se hvem som var bra og hvem som var dårlige. Lappene med vekslingskursen på de forskjellige pengestykkene ble redigert til høyest mulig fortjeneste, men Levi brydde seg ikke om det lenger, han hadde sagt Gud farvel og da var det det samme for ham.

Han hadde jo også sett litt av hvordan ting foregikk i templene til andre guder og prester og tenkte at hvorfor skulle jødenes prester være annerledes enn andre prester.

Påsken ble som forventet, folk og penger strømmet inn i tempelet og de som arbeidet der hadde svært liten tid til annet enn å betjene kundene sine. Da, plutselig midt i travelheten, skjedde det noe. Det var et svare bråk i den ene enden av forgården og Levi reiste seg fra stolen for å se hva som sto på. Der så han at tempelvaktene forsøkte å komme seg gjennom folkemassen og fram mot en mann som så ut til å være en rabbiner eller en hellig mann av et eller annet slag. Levi så at mannen åpnet portene til kveene der offerdyra var samlet så dyra fløy brekende ut i mengden, han brakk i stykker bura med duer og dueunger som fløy forskremte over folk og fe og han så at mannen nå nærmet seg området der han selv og de andre pengevekslerne satt. Han så hvordan vaktene kjempet seg fram for å få tak i mannen og stanse ham, men det så ut til å være en umulig oppgave for hva de enn gjorde kom de likevel ikke nærmere av en eller annen grunn.

Nå var mannen helt framme hos Levi og de andre og Levi hørte at han ropte ut som i vrede:” Min Fars hus skal være et bedehus for alle folk. Men dere har gjort det til en røverhule!” Han så at hans kolleger febrilsk begynte å samle pengene sine i lommer og poser og at mannen som hadde tatt med seg en pisk borte fra der dyra holdt til hevet pisken mot dem, jagde dem bort og sparket bordene deres overende så ”hellige” og verdslige” penger rullet alle veier, ble plukket opp av ivrige hender og forsvant i dype lommer her og der.

Levi hadde ikke gjort noe forsøk på å redde rabbinerens penger, han var helt oppslukt av det han så foran seg og syntes at det var uhørt at ikke tempelvaktene fikk gjort noe, de var jo som blinde, selv om de strevde alt de kunne kom de ingen vei.

Mannen kom nærmere og nærmere det bordet Levi hadde ansvar for og plutselig så Levi at det mannen gjorde var jo akkurat det samme han selv kunne ha drømt om å gjøre, mannen renset tempelet! ”Jøss, dette var en modig mann,”: tenkte Levi:” han kommer ikke til å leve lenge i landet!” Levi lurte litt på hvorfor mannen kalte jødenes Gud for sin far, men så tenkte han at sannelig skulle han hjelpe denne mannen litt. Levi reiste seg fra stolen sin igjen og i det samme møtte øynene hans øynene til denne underlige mannen og Levi følte at mannen så rett inn i sjelen hans. Levi ristet på hodet for å få disse underlige øynene bort, veltet bordet sitt selv slik at drakmer, denarer og statere for til alle kanter, så tok han skinnposen med resten av pengebeholdningen han hadde ansvar for med seg og gikk derfra. Posen ga han til han som hadde ansvaret for rabbinerens bankvirksomhet og passet på å få en skriftlig kvittering. Deretter la han tempelet bak seg og lovte seg selv at der skulle han aldri mer sette sine bein, ferdig med religion en gang for alle!

Da han kom hjem undret foreldrene på hva som hadde skjedd, de ventet jo at han skulle være opptatt i tempelet i det minste til solnedgang og litt til og nå kom han hjem midt på dagen. Levi fortalte hva som var skjedd og sa at nå var han ferdig med dette for alltid og at nå skulle han få seg en ærlig jobb så de behøvde ikke være redd for fremtiden av den grunn.

” Hele tempeltjenesten er råtten og det er ingen som gjør noe med det!” sa han: ” og den som nå har sagt fra på denne måten vil nok snart bli ryddet av veien av de svina av noen prester som styrer det hele!”

Han så nok at foreldrene ble både forskrekket og redde, men forsikret dem om at han nok skulle klare det som lå foran.

For en som var ung, sterk og kan både det ene og det andre ser fremtiden lysere ut enn for et par gamle og skrøpelige foreldre. Men de kjente jo sønnen sin og slo seg til ro med dette etter hvert selv om han nok registrerte at foreldrenes bønnestunder nå hadde blitt adskillig lengre enn de var før.

Nå måtte han skaffe seg et arbeid slik at han hadde noe å leve av, tilskuddet til undervisning og livsopphold fra hans far og vennene var det nå slutt på og foreldrene trengte og snart at han støttet dem i stedet for omvendt. Levi ga seg ut på byen til venner og kjente for å forsøke å finne noe, men han oppdaget snart at de han regnet som venner ikke var venner mye lengre og at de kjente nok ikke kjente ham så godt nå som de hadde gjort før.

Han registrerte fort at tempelets makt strakk seg lengt utenfor tempelplassen og at det var utrolig mange her i hovedstaden som i sitt yrke var mer eller mindre avhengig av presteskapets gunst. Rabbi Jonatan var sønn av den gamle ypperstepresten Annas og det var svært få i byen som hadde mage til å pille den mannen på nesen. Levi fant fort ut at hver eneste jødiske dør i Jerusalem var stengt for ham og hadde det ikke vært for sine gamle foreldre hadde han ristet denne byens støv av føttene sine og reist ut i verden.

Vel, den ene kjeltringen var ikke noe verre en den andre, han fikk høre med romerne om de trengte folk til noe. Han oppsøkte den romerske legionens kontorer, fortalte hva han kunne og spurte om de hadde bruk for ham til noe. Romerne var i beita for folk i sin tjeneste og da de forsto at dette med penger og regnskap var noe han hadde god greie på så de på ham som et funn og fikk han tilbud om opplæring som toller. Han sa med en gang og fikk plass og lønn fra en viktig tollstasjon rett på innsiden av bymuren.

Dette var et stort skritt å ta og det var nok et sjokk for foreldrene hans at han var gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. Han sa til dem at om de ville det kunne han godt flytte hjemmefra så de ikke skulle leve med den skammen at de huset en landssviker, men både hans far og hans mor sa klart ifra at en sønn er en sønn og at de elsket ham ikke for det han gjorde, men for det han var! Derfor ble han boende der selv om han la merke til at selv om han selv ikke hadde noen flere venner å miste, så hadde foreldrene hans hatt det og nå mistet de den ene etter den andre.

Levi bannet guder og mennesker i sitt sinn når han så hvordan menneskene oppførte seg mot foreldrene! Snillere og mer hjelpsomme mennesker enn hans egen far og mor hadde de ikke sett disse naboer og venner og nå vendte folk dem ryggen selv om de jo var helt uskyldige i det Levi hadde gjort om det da var så galt!

Levi tenkte tilbake på den unge naive gutten som så glad og optimistisk hadde gått til studiet i Skriftene og tjenesten i tempelet. Han tenkte på de stolte foreldrene og på farens venner som hadde ofret litt hver for å hjelpe ham fram og han tenkte på hvordan situasjonen var i dag. Han kjente at han hatet prestene, han hatet alle de som hadde vendt hans foreldre ryggen fordi de ikke jaget ham fra hjemmet, han hatet gud og mest av alt hatet han seg selv! Han hatet verden, det var det han gjorde, han hatet sannheten fordi den ødela menneskelivet! Han hadde hørt av Natanael at nasareeren hadde sagt at de skulle kjenne sannheten og sannheten skulle sette dem fri . Han hadde lyst til at både Natanael og denne nasareeren skulle komme på besøk nå, da skulle de sannelig få se hvor stor frihet denne sannheten hadde gitt ham selv og foreldrene hans!

” Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal ta livet av dere!” skulle han rope til dem for det var det som var den virkelige sannheten i livet!

Nei, han kunne ikke tenke på dette, det ville ta livet av ham! Han måtte gjøre seg hard og han måtte søke å skape seg et liv utenfor alt dette med guder og gudsdyrkere. Han måtte søke lykken et annet sted og han måtte forsøke å gi foreldrene noe igjen for alt det de hadde mistet!

Levi druknet tankene i arbeid, han tok på seg doble vakter ved tollboden og han søkte være ærlig og rettferdig i alt det han gjorde der. Han var grei mot alle han møtte og hjalp sine kolleger det han kunne om det var noe som kom på og dette gjorde at han etter hvert fikk mange venner i dette samfunnet utenfor samfunnet som han levde i. Det at han fremdeles bodde hjemme gjorde og at foreldrene ble kjent med noen av de nye vennene hans slik at de heller ikke var så isolerte lenger og det at foreldrene så at Levi smått om sen begynte å leve igjen ga også dem nytt livsmot!

Vinteren som kom etter at Levi hadde arbeidet nesten et år som toller hadde vært svært hard, begge de gamle foreldrene hans hadde fått sykdom i lungene og ut på vårparten hadde de gått bort. Eller, Levi tenkte på noe av det siste hans mor hadde sagt, de gikk ikke bort, de gikk hjem! For Levi var det underlig at hans mor og far slett ikke hadde mistet troen gjennom det de hadde måttet gå gjennom av vanskeligheter for hans skyld. Det hadde heller brakt dem nærmere både hverandre og deres gud. Hans mor hadde og en kveld sagt til ham at nå var hun ikke lenger redd for hva som skulle skje med ham når hun var borte, hun hadde lagt saken fram for gud, sa hun, og han hadde lovet å ta seg av det. Dette gjorde at hun kunne gå hjem i fred, sa hun, hva hun nå mente med det! Faren hadde ikke sagt så mye, men det hadde lyst en underlig fred over ham og i den siste tiden han levde og det hadde gjort inntrykk på Levi selv om han lot som om han ikke merket det.

Levi satt på boden sin og tenkte på det som hadde skjedd, nå var foreldrene borte, eller hjemme, eller hvor de nå var. Han sørget over tapet av dem. Han hadde og opplevd disse prestene og ”venner” igjen og kjente raseriet over hvorledes de oppførte seg mot foreldrene selv etter deres død. Ingen gamle venner eller ”gode jøder” hadde møtt opp i begravelsen og han hadde måtte bestikke presten godt for at han skulle gjøre det som måtte gjøres i denne forbindelsen. Deres nye venner hadde heller ikke stilt opp fordi de tenkte at det ville holde andre borte, men de kunne visst godt ha kommet fordi det var innen andre som kom. De hadde holdt en privat liten minnestund hjemme hos en av de andre tollerne, hos overtolleren Sakkeus, fordi å holde det i foreldrenes hus ville kanskje provosere de ”hellige ” naboene enda mer.

Vel, det var det og nå var det over! Levi satt der og kjente på tomheten i sitt indre. Før foreldrene døde hadde han jo i det minste hatt dem, de hadde vært en mening med livet for ham, han hadde der en oppgave å leve for. Den var nå borte! Noen ganger hadde han nok tenkt at det ville vært en lettelse ikke å ha noen å ha ansvar for, men nå opplevde han at det var enda verre. Han så seg selv sitte der uten en tro, uten en mening og uten at det egentlig var noen som hadde bruk for ham lenger. Han var blitt som et støvkorn som drev med vinden uten mål og mening og uten et eneste sikkert og fast punkt i verden.

Han som hadde trodd at det var foreldrene som var avhengig av ham og så nå at det faktisk var slik at det var nok han som var mest avhengig av dem, disse tankene fikk han til å undres over hvor disse to gamle hadde fått styrken sin fra.

Han nye venner, tollerne , hadde kunnet fortelle mye om hvordan deres familier hadde tatt det da de ble tollere og han visste om æresdrap og avsvergelse av foreldreskap som hadde foregått andre steder i nabolaget. Han kjente til piker som hadde blitt gravide etter å ha blitt missbrukt og jaget fra hjemmene sine og hadde endt opp som skjøger fordi de ikke hadde noe annet å leve av og han visste om barn som i sitt karrierejag hadde fornektet sitt eget opphav fordi det mente det hindret dem. Hans foreldre hadde sagt at et barn er et barn uansett og hadde støttet ham selv om det så ut til å ville koste dem alt og det han innerst inne visste hadde gitt dem denne innstillingen og styrken var deres tro på Jahve, på jødenes Gud. Denne troen deres hadde vært som kjølen på en seilbåt og hadde holdt dem i rett kurs uansett hvilken retning vinden kom fra og hvilken styrke den hadde.

Han var etter hvert blitt sikker på en ting og det var at Jahve i tempelet var ikke den samme Jahve som bodde i hans mor og fars liv og selv om han med god samvittighet hadde kunnet avsverge seg fra tempelets Jahve var det ikke så lett å komme unna den Jahve hans mor og far hadde hatt.

Vel, nå var han alene i livet og det var ingen ting som bant ham til noen ting lenger og han kunne gjøre som han ville. Spørsmålet var egentlig nå om det i det hele tatt var noe han ville, noe han kunne tenke seg å bruke livet sitt til, eller om han bare skulle la seg drive med strømmen – ete og drikke og late som han var glad.

Han ble avbrutt i tankene sine av at han hørte et det kom et følge bortover veien mot tollboden og det var da hans plikt å se etter om de hadde noe å fortolle. Det var egentlig litt ergerlig at de kom akkurat nå, for han hadde bare et øyeblikk igjen av skiftet sitt den dagen og den som skulle overta sto klar.

Flokken kom nærmere og han fikk plutselig se at hans gamle venn Natanael var blant dem, han gledet seg litt til å treffe Natanael igjen! Flokken kom enda nærmere og Levi kunne se at den som ledet flokken var den samme mannen som hadde laget slikt lurveleven i tempelet for en stund siden! Ja det stemte nok - for han hadde forstått det etterpå at det var Jesus fra Nasaret, han som Natanael hadde sagt var Messias, som hadde gjort et forgjeves forsøk på å renske opp i tempelet den gangen.

Levi så at ansiktet til Natanael lyste opp da han fikk se Levi. han så også at det ikke var spor av fordømmelse i hans gamle venns ansikt og undret seg litt over det. Deretter så han gjennom flokken for å se at de kunne ha noe gjemt mellom seg som skulle vært fortollet og så vinket ham dem videre. De gikk bortover den steinsatte veien innover mot sentrum, men mannen med de underlige granskende øynene stanset et øyeblikk foran Levi. Han så Levi rett inn i øynene og Levi så at rabbinerens ansikt ble opplyst av et lite smil som om han så noe der inne i dypet av Levis sjel som han hadde søkt etter forrige gang de møtte hverandre, men ikke funnet. Gjennom Levis hode for tankene tilbake til de gangene han hadde forbannet seg selv, forbannet sin Gud og sine medmennesker, men øynene til rabbineren synes minne ham på et ord fra skriftene som ga håp:” Hvem dømmer vel ord fra en fortvillet mann, de hører vinden til!”

” Følg meg!” : sa Mesteren og gikk videre uten å se seg tilbake! Levi sa farvel til tollboden og fulgte etter Mesteren uten å helt forstå hvorfor og uten tenke særlig over hva som senere skulle skje.

Litt lenger framme på veien sto Natanael og takket sin Gud for bønnesvar!

Levi tenkte at han nå hadde så mye å snakke med nasareeren om, men forsto at mesteren akkurat da hadde noe annet å gjøre som var viktigere. Derfor skyndte han seg bort til Natanael for å høre av ham hva som hadde skjedd siden de sist hadde møtt hverandre og Natanael hadde mye å fortelle!

Levi fortalte og hva som hadde skjedd i hans liv, om faren og moren som hadde reist ”hjem” og at han nå bodde alene i huset. Sammen kom de på at de skulle holde et gjestebud den kvelden og innby Mesteren dit slik at Levis venner også fikk møte ham. Natanael kjente godt noen kvinner som tjente Mesteren når han var der i byen og de to vennene satte i gang med innkjøp og forberedelser til en skikkelig fest.

Natanael hjalp kvinnene slik at de hadde det de trengte og Levi dro rundt i byen og innbød alle sine tollervenner til festen. Det var mange av dem som hadde andre planer for kvelden, men Levis glade ansikt og iver gjorde at de fleste lovet å komme likevel. De var nok også svært nysgjerrige etter å få vite hva i all verden det var som hadde hendt ham. Mesteren hadde vært den første som ble spurt og han hadde bare smilt og sagt at selvfølgelig kom han og disiplene hans.

Da det led ut på kvelden kom folket sigende etter hvert og nabolaget gjorde store øyne da de så at huset ble fylt av mennesker. Levi innbød naboene også og de som hadde mot til det kom. Da de hadde gjort ferdig det meste av spisingen gikk de alle ut på plassen foran huset. De hadde satt fram en del fakler og månen hadde kommet opp slik at de godt kunne sitte sammen der i den varme sommerkvelden. Levi kunne se at det etter hvert også kom andre og satte seg i utkanten av for å høre hva Mesteren hadde å si. Det var ikke så mye annet som skjedde en slik kveld og ryktet om dette hadde spredd seg.

Levi så at noen av farens gamle venner hadde kommet, han gledet seg over det, men han så og at nå kom det noen av de skriftlærde fra tempelet og noen fariseere. Han visste også at dette var agenter for Annas og sendt for å ødelegge og spionere. Så fikk han øye på Peter og Johannes, brødrene som gikk under navnet Boanegres, Tordensønnene; de beveget seg bortover mot fariseerne og Levi tenkte at nå kunne det kanskje bli bråk. Fariseerne vendte seg til Peter og det så ut som om de spurte ham om noe og i det samme stoppet Mesteren å snakke om det han holdt på med og sa høyt så alle hørte det:

” De spør Peter og Johannes om hvorfor jeg eter sammen med tollere og syndere, om hvorfor jeg ikke holder meg for god til å sitte her sammen med dere og da vil jeg si dere alle at det er ikke de friske som trenger lege, men det er de som har det ondt!

Så vit dette dere fariseere at jeg har ikke kommet for å samle rettferdige, men for å gi syndere omvendelse til livet!”

Da Levi hørte dette husket han noe den unge profeten Jeremias hadde sagt, han sa ”Omvend meg du Herre så blir jeg omvendt!” og han forsto at det som nå var i ferd med å skje med ham og vennene hans var nettopp dette. Dette var Mesteren med makt til å omvende syndere, ikke bare til å forandre deres livsstil, men gi dem et helt nytt liv.

Levi mumlet for seg selv; ”Ja, omvend meg du Gud, så blir jeg omvendt. ”

Den Gud han henvendte seg til da var ikke tempelprestenes gud, det var sin fars Gud!

Også denne gangen var det nok glede i himmelen over en synder som ble omvendt og berget for evigheten!