Gudelånet

p { margin-bottom: 0.21cm; }

«Gudelån.»

I en bok eller en fortelling fra gammel tid leste jeg en gang en setning. « Hysj, vær stille, gudelånet sover!» Jeg forsto at det var et lite barn det var snakk om og leste videre uten å tenke mere over det underlige uttrykket. Men i går var det en setning noen sa som hentet dette uttrykket opp i tankene mine igjen. Vedkommende siterte et bibelvers som sier at Gud er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden og dette traff noe i meg og satte tankene i sving.

Fra før kjenner jeg til det som står i Salme 139 der det fortelles at da et menneske bare er et foster ser Gud det og danner det til det liv han har tiltenkt det og da så jeg jo også at ethvert meneskes fødsel er Guds plan og Guds vilje.

Når Gud i Efeserbrevet 3, 15 forteller at han er den rette far for alt som kalles barn betyr det at det er han som er det egentlige opphav for dette lille mennesket som fødes og at vi som foreldre får denne gave av Ham. Gaven er ikke barnet, eller mennesket som fødes, gaven er den tid vi får sammen med det og barnet selv er et lån som forlater oss etter en tid for å leve sitt eget liv. Barnet gis oss for at vi skal ta vare på det inntil det er istand til å leve sitt eget personlige liv uavhengig av foreldrenes hjelp og støtte.

Dette kan sikkert diskuteres, men vi vet jo at det er mange par som gjerne vil ha barn og som ikke får det av en eller annen grunn og vi vet også at det er en del barn som fødes og som ikke er planlagt av foreldrene og som ikke er velkomne. Dette må bety at det er ikke vi mennesker som egentlig bestemmer om et barn skal bli til. Vi vet og at når et barn blir født er det ikke vi mennesker som bestemmer hvilke gener fra foreldrene som skal være fremtredende i det barnet. Det ser ut som om det er tilfeldig hvilke egenskaper barnet får og selv om det i dag forskes mye på gener er det ikke slik at foreldre legge fremtiden ned i fosteret slik Herren i Same 139 sier at han gjør.

«Gudelån» kalte de altså et barn folket i den fortellingen jeg leste og jeg er sikker på at de hadde rett i det, et barn er et lån gitt i vår varetekt av alle tings skaper. Dette får meg til å tenke på hvordan jeg har behandlet dette lånet og jeg ser jeg har kommet svært til kort og er i det jeg nå skriver ikke ute etter å dømme noen, uten kanskje meg selv og det med god grunn..

Kanskje kunne vi omskrive en kristen sang og synge:» Hvert barn er en skjelden gave, en skinnende mulighet.....» for det er nettopp det et barn er, det er et utrykk for Guds godhet. I dette lille barnet ligger Guds plan og vilje, det ligger et liv med enorme skjulte muligheter – Guds rike ligger i dette lille barnet og vi ser det ikke.

Nå har jeg reflektert over det personlige ansvar vi som foreldre har hatt uten kanskje å se det klart og nå vil jeg gå litt videre og se på hva vi som nasjon gjør med de gudelån vi får her i landet vårt.

I løpet av det siste halvåret har det kommet opp en bønn i meg: « Kjære Gud, la oss få en søndagsskolevekkelse!»

Vi har nå snart en hel generasjon som vokser opp uten å vite at de er elsket av Gud, at deres liv er en del av hans plan og at han har lagt et liv med innhold og mening foran dem. De tror de er en tilfeldighet i en verden av tilfeldigheter og de ser at deres liv egentlig er meningsløst. Deres tanke blir da som Paulus skriver: « Et, drikk og vær glad for i morgen dør vi!» og når livet butter imot, når «drikken» ikke gjør dem glad lenger gjør de slutt på det hele. Tenk at vi som har ligget på topp på FN – lista over de beste land å bo i i årevis også ligger på topp på lista over selvmord blandt ungdom!

Hva gjør vi som kirke og som nasjon med de «gudelån» som blir gitt oss?