..å være et menneske..

p { margin-bottom: 0.21cm; }

...å være et menneske!....

Nå er det vel slik at vi til tider sier at det er ikke lett å være et menneske, en må være født til det!

Og det er sikkert å visst at det å være menneske kan være svært tøfft til tider, men det er og sikkert at det finnes ikke noe større i denne verden enn nettopp det.

Bibelen forteller oss at Gud skapte mennensket i sitt eget bilde, han skapte det til mann og kvinne, han velsignet det og sa: » Vær fruktbare og bli mange, oppfyll jorden og legg den under dere!»

Den jord vi bor på ble altså gitt oss både som gave og som oppgave. Den er altså vår!

Profeten Esaias skriver i kap. 45, 18 at Herren dannet ikke jorden til å være øde, men til en bolig for menneskene. Moses skriver at sol, måne og stjerner er satt på himmelen for å lyse for oss og at flora og fauna er skapt for å være føde for oss. Ut fra Bibelen er altså mennesket fødsel og velferd Guds hensikt med alt det skapte og meningen med det hele!

Nå kan en vel da lure på hvorfor Gud gjorde dette. Dersom det skulle være slik at vi mennesker skulle leve 70 – 80 år og så bare forsvinne ut til intet og i løpet av de årene plages med både det ene og det andre ville vi nok sette spørsmålstegn både ved Guds kjærlighet til oss og ved Guds vesen og natur. Da ville det hele se ut til å være en lek med individer av en Gud uten særlig medfølelse og barmhjertighet. Det må ligge noe mer bak.

Nå sier Bibelen at Gud har lagt evigheten ned i menneskets hjerter og at vi ikke bare er formet av jorden, men at Herren selv blåste livets ånde inn i mennesket ved skapelsen. Vi er derfor både av himmelen og av jorden og vi har et forholdsvis kort liv her og en evighet som venter etter det. Gud hadde altså ikke bare dette livet som mål for oss, men også evigheten.

Nå står det om det første mennesket; om Adam, at han savnet en medhjelp som var hans like, derfor lot altså Gud Herren en dyp søvn komme over Adam, tok et av hans ribben og « bygget en kvinne og førte henne til mannen.» Adam hadde igrunnen alt og hadde det utrolig bra, men savnet en like – en han kunne ha fullt fellesskap med. Vi husker at guddommen ville og ha noen i sitt bilde, noen å ha fellesskap med. Kanskje det er derfor de troende i skriften kalles Lammets brud, kalles Jesu brødre og Guds barn? Disse betegnelser uttrykker jo et nært fellesskap av artsfrender.

Vi kan jo lese det som står i 1. Johannes brev, kap 3 og versene 1 og 2: « Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn; og det er vi! Derfor kjenner ikke verden oss fordi de kjenner ikke Ham. Dere elskede, nå er vi Guds barn og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli, men vi skal bli Ham like, for vi skal se Ham slik han er!»

Bibelens klare budskap er at Guds mening med mennesket er at det og guddommen skal ha fellesskap med hverandre både her i livet og i evigheten. Det var Guds plan fra begynnelsen! Vi mennesker er altså skapt til nært fellesskap med guddommen, her og i evigheten. Hvor stort er det da å være et menneske.

For at mennesket skulle være guddommen lik ble mennesket skapt med en fri vilje, viljen til å velge mellom rett og galt, godt og ondt. Hadde de ikke vært slik ville fellesskapet ikke være et valg, men mer som et robot og en eier. Altså ikke et ekte fellesskap. Vi vet jo alle hvordan det gikk, mennesket var ikke fornøyd med å være den ypperste skapning og Guds egentlige hensikt, det ville vende Gud ryggen og selv være gud. Dette førte da til at synden kom inn i mennesket og fordi alt det skapte var knyttet til mennesket og gitt mennesket trengte synd, død og elendighet inn i hele skaperverket. Nå kunne jo guddommen ha gitt opp det hele, men de hadde forutsett dette og lagt en plan for å rette det oppigjen før skaperverket ble påbegynt. Skriften forteller at de troende var blitt utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt ( Efeserbrevet 1, 4 ) slik at frelsesveien var lagt før mennesket ble skapt – kristendommen er eldre enn mennesket og suverent verdens eldste religion.

Nå forteller skriften oss at før menneskets fall hadde det vært et annet fall, og egentlig med det samme motiv. Vi leser det i Judas 6, og i 2. Peter 2,4 ser vi at noen reddning er det ikke for de engler som falt, men det er heldigvis ikke tilfelle ved menneskets fall, vi leser i Hebreerbrevet 2, 14 – 17 at « ...engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av...» Vi ser i Johannes evangelium kapittel 3 og versene 16 og 17 at det var Guds kjærlighet til menneskene som var drivkraften bak frelsesverket og konklusjonen av det er da at det å være et menneske er å være elsket av Gud med en kjærlighet som går langt ut over den kjærlighet vi mennesker kan ha til Ham eller hverandre. Rom. 5, 7 – 8.

Leser vi de to første kapitler i Bibelen, skapelsesberettningen, ser vi der at Gud velsignet mennesket i kap. 1 versene 27 – 28 og at Gud Herren ( Kristus ) først dannet det første mennesket av muld i kap. 2, vers 7. Dette sier meg at mennesket ble dannet til velsignelse som allerede var lyst over det. Vi kan si det samme om et menneske som blir født inn i denne verden i dag, det blir født inn i Guds kjærlighet og omsorg, født inn i en verden som er dannet til det. Et barn blir også født for evigheten og ikke bare for et liv her i denne verden, det er en reisende mot det endelige mål et evig fellesskap med guddommen og alle andre som tok imot Guds frelse.

Bibelen og troen sier altså at mennesket både mens det lever i denne verden og i evigheten, er Guds mål med alt han gjør. De sier og at menneskets fall ikke var noen overaskelse for Gud og heller ikke satte en stopper for hans kjærlighet til mennesket eller hans plan for mennesket. Gud er sørgerlig klar over det falne menneskets utilstrekkelighet og har lagt sine planer ut fra det. I Bibelen sier Herren et sted: « ...dere er mennesker og jeg er Herren, eders Gud....» så det er godt å tenke på at han regner med at vi er de vi er, men ikke slutter å elske oss av den grunn!

Nå er det jo slik at vi som lever i den del av verden som vi gjør er priviligerte langt ut over det vi selv forstår, likevel opplever vi vel det at under dagens mas og kav er det lett å miste perspektivet. En sa engang:» Ta deg en tur opp på månen og se ned på problemene dine.». Det er ikke greit å komme dit for oss vanlige mennesker, men vi kan kanskje løfte hodet litt å minne hverandre om den virkelige meningen med livet. Minne hverandre om å se på oss selv og andre ut fra Guds synspunkt og se at frelsen gir oss framtid og håp både for livet her og for evigheten.

Leser vi salme 139 ser vi der hvor nært forholdet mellom Gud og menensker er allerede i dag og vi ser at vi som mennesker er kjent av Gud fra før vi blir født. Vi ser og at Gud har lagt opp en vei for oss de dagene vi skal leve her nede og utrustet oss med det vi trenger både for liv og tjeneste. Det samme sies om det gjenfødte mennesket, den nye skapningen, i Efeserbrevet. Der står det og at vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til ferdiglagte gjerninger som Gud har lagt foran oss for at vi skal vandre i dem. Nå ser vi jo i skriften at Paulus, Johannes døperen, Jeremias og Esaias var utvalgt av Gud fra mors liv av og designet for sitt liv og tjeneste, med det er altså og tilfelle med oss små , vanlige mennesker.

President Abrahan Lincolen skal en gang ha sagt at Gud må være spesielt glad i vanlige mennesker siden han har skapt så mange av dem! Det er noe å tenke over!