Tro og gjerning, Jacobs brev.

p { margin-bottom: 0.21cm; }

Troens virkning!Jakobs brev 2, 14 – 18

Mannen som er antatt å være forfatter av Jakobs brev var bror av Jesus og etter det vi vet forstander for menigheten i Jerusalem. Som leder for denne menigheten sto han sikkert i en evig kamp mellom troen og det gjerningsvesenet som karakteriserte det tidligere gudslivet i hovedstaden. Det var fariseere, saduseere og et presteskap som «tatt ved troen» og forsøkte å styre menigheten tilbake til det gjerningsvesen de hadde blitt løst ut av.

I denne skriftsekvensen utfordrer Jakob sine motstandere og sier bl.a : « Vis meg din tro uten gjerninger og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger!» Jeg kan godt si det samme fordi livet vårt formes av våre tanker og Jakop skriver det slik i vers 17: « Således er det også med troen, har den ikke gjerninger er den død i seg selv!»

Dette skriftavsnittet blir ofte brukt som argument for å bringe glade nådekristne ned på jorda igjen og det pekes på at tro ikke er nok, det må gjerninger til i tillegg. Det er da underlig at det som ble skrevet som et forsvar mot det jødiske gjerningsvesen nå brukes til å forsvare nettopp dette. Det er faktisk mulig å snu tingene så på hodet at virkningen blir det motsatte av hensikten.

Det Jakob gjør her er slett ikke å pålegge de troende noen form for gjerninger, det han gjør her er å forsvare den bibelske tro. Han taler om den levende tro som mottas av alle de som tar imot Kristus og han sier at denne troen er ikke bare en teoretisk overbevisning, men en levende og drivende kraft i menneskers liv. En kan kanskje gå så langt at en kan si at dersom et møte med Jesus ikke bringer livsforvandlig over tid så har det ikke skjedd noe møte! Jakob sier altså at et menneskes oppførsel gjenspeiler et menneskes tro! «....og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger.....»

Selvsagt fører tro til handling, jeg kan ta meg selv aom eksempel slik Jakob gjorde det. Jeg gikk til jeg var 30 år med visshet om at jeg var fortapt. Dette var ikke fordi jeg trodde jeg var en større synder enn andre, men fordi uten en Gud og en skaper var jeg en tilfeldighet i en verden av tilfeldigheter. Min fødsel var meningsløs, min død var meningsløs, hva var da meningen med noe?

Da jeg så kom til troen og fikk se at det fantes en Skaper, en mening og et mål førte dette selvsagt til at jeg tok imot dette. Noe annet ville virkelig vært meningsløst. Her førte altså troen til gjerning, selvsagt gjorde den det. Når en fattig mann finner en uerstattelig skatt går han ikke bare forbi og sier; » Den var jo fin!»

For meg ser det ut for at majoriteten av religiøse i dag ikke vet hva tro er, men den defineres i Hebreerbrevet 11 og vers 1. det lyder slik: « Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om det som ikke sees.» og kap. 12, 2 forteller at troens eneste kilde og opprettholder er Jesus Kristus. Har du en levende tro er dette altså fordi du på en eller annen måte har hatt et møte med Ham og i dag har et fellesskap med Ham. Troen er et redskap i Hans hånd og ikke noe vi selv kan produsere etter eget tykke.

Hva var det troen var? Ordet sier altså at tro er full visshet om det som håpes eller om jeg får bruke min egen definisjon av dette verset er tro vissheten om Guds ja til vår lengsel!

Nå har jeg hørt uttrykket «Blind tro», men det har ingen bibelsk sanksjon. Jesus viste da han gikk hernede at det han ønsket var at mennesker skulle se. Vers 3 i Heb. 11 lyder slik: « Ved tro skjønner vi ( forstår ) at verden er kommet istand ved Guds ord, så det som sees ikke ble til av det synlige.» Tro er altså ikke å godta det uforståelige, med å forstå det som kan sees som umulig å forstå.

Går vi tilbake til Jakobs påstand om at troen blir synlig ved gjerningene kan vi jo fortsette å lese kapittel 11 i Hebreerbrevet som vers for vers forteller om de utrolige gjerninger troen førte til i tidligere troendes liv.

Abraham blir kalt de troendes far, selv om den første som nevnes her er Abel som i tro bar fram et bedre offer enn Kain.

Da Gud kalte Abraham het han Abram, noe som vistnok betyr «Opphøyet far.», han var gift med Sarai som betyr fyrstinne. Han bodde i Ur i Kaldea og om hans far Tarah fortelles det at han var avgudsdyrker.( Josva 24,2) Tarah var og far til Sarai, men med en annen kone enn Abrams mor, Abram og Sarai var altså halvsøsken. Abram var ca 75 år og Sarai 65 år da Gud kalte ham og de var barnløse fordi Sarai var ufruktbar.

Tarah tok med sin familie og reiste til Karan og bosatte seg der. Både Ur og Karan var sentrum for dyrkelsen av måneguden, og jeg mener at Tarah var høyt oppe i dette og at Abram som «Opphøyet far» sansynligvis var tenkt å overta Taras stilling når han var borte.

(Rart å tenke på at utgangspunktet for Muhammed og islam var måneguden Allah! Og at Kaba – den store svarte steinen i Mekka – var sentrum for tilbedelsen av denne måneguden.)

Vel, selv om han bar navnet opphøyet far, var han altså barnløs og jeg vil nok tro at det hadde blitt ofret og bedt mye til måneguden om dette uten at det var kommet noe svar. Slike høye stillinger innenfor avgudsdyrkelsen gikk også ofte i arv så jeg vil tro at hele familien hans var opptatt av at han og Sarai skulle få en arving. Så kom da Guds kall til ham og Heb. 11, 8 sier om dette: « Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme.» 1. Mosebok 12, 1- 2 forteller hva Herren sa da han kalte Abram: « Dra bort fra ditt land, fra din slekt og din fars hus til det land jeg vil vise deg. Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli til en velsignelse. « og i kap. 15, 5 sier Herren til Abram at heretter skal hans navn være Abraham som betyr Mange folks far og sier at Abram skal bli far til en mengde folk. Dette ble også oppfyldt da Abraham er stamfar både til israels barn og til ismaelittene – araberene.

Jeg har definert tro som Guds ja til vår lengsel, Bibelen definerer det som full visshet om det som håpes, overbevisning om det som ikke sees. Dette betyr altså at Guds kall til Abram og Sarai var Guds ja til deres inderligste lengsel og at da de fulgte kallet hadde de full visshet og var overbevist om at de skulle få barn sammen. Dette vaklet nok til tider, men da de dro ut hadde de denne troen og den førte selvsagt til at de dro fordi dette var deres høyeste ønske samtidig som de hadde erfart at måneguden slett ikke kunne hjelpe dem.

Når jeg tenker over disse to menneskenes skjebne tenker jeg at sannelig skulle det noe til for at «Opphøyet far» og «Fyrstinne» skulle forlate sin trygge tilværelse i templer og praktbygningene i datidens verdens storbyer for å tilbringe resten av livet i telt som vanlige nomader! Dette forteller noe om den levende tros kraft for Jacob skriver i kap. 2, 22 slik:» Du ser at troen virker sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene.» og i vers 20 at tro uten gjerninger er unyttig. Jeg ville vel sagt at troen nådde sitt mål gjennom gjerningene eller at den ble oppfyldt ved gjerningene.

I alle fall må det være slik at dersom det var deres høyeste ønske å få barn sammen, deres smertelige erfaring over mange år at det var umulig og at denne måneguden ikke kunne hjelpe dem og de samtidig hadde full visshet om og begge var overbevist om at dersom de fulgte Guds kall og dro ville dette ønsket oppfylles, ville det nesten være umulig ikke å reise!

Jakob sier i sitt brev at den levende tro bærer gjerningene i seg slik at det på den måten ikke er noen motsetning mellom tro og gjerning – de er bare to sider av samme sak. Jeg ville vel sagt at gjerningen var troens resultat eller at den er den synlige del av troens verden. Forskjellen på en lovgjerning og en trosgjerning er nok at en trosgjerning kommer fordi vi har fått mens en lovgjerning gjøres for å få!