Tanker en tidlig Søndag morgen

Lørdag kveld fikk jeg ikke vært på møtet i menigheten, jeg var nødt til å gå i et 50 års lag til en kollega. Der var det 125 mennesker , det var god mat, noen leker, mange taler og sanger. Etterhvert som sangene og talene la seg pent etter hverandre gjennom kvelden fikk jeg forståelsen av at denne mannen som nå var jublilant var et særdeles godt menneske. Hans positive sider sto nærmest i kø og det var ikke grenser for hvor fantastisk omsorgsfull og dyktig han hadde vært både i familien, på jobben og i menighetssammenheng. Mens jeg satt der og hørte alt dette tenkte jeg at det var rart at jeg ikke hadde lagt spesielt merke til alt det, jeg hadde i grunnen opplevd ham som et ganske vanlig menneske. Det var ikke det at jeg hadde hatt noen problemer med ham, han hadde alltid vært grei og hjelpsom, men ikke så mye anderledes enn folk flest. Derfor var det litt rart å høre hvordan tale etter tale beskrev ham som det fantastiske mennesket som alle satte så stor pris på. Da tenkte jeg at kanskje er det slik at helt vanlige mennesker egentlig er fantastiske, der er bare det at vi legger ikke merke til det, vi setter oss ikke ned og tenker over det, vi tar det som en selvfølge. Skulle vi kanskje en gang i blant gjøre det, sette oss ned og skrive en 50 års tale til de vi har omkring oss hver dag. Da ville vi kanskje bli minnet om hvor heldig vi er som har slike kollegaer , venner eller familiemedlemmer. Kanskje trenger vi iblandt å høre noen som holder en tale for oss også, trenger en oppmuntring i alt strevet, maset og alle de grå hverdagene som et liv består av? Nå er det jo slik at Gud skapte mennesket i sitt bilde, det betyr vel at vi vil finne noe av Ham i et menneske, i et helt vanlig hverdagsmenneske, om vi bare tok oss tid til å se etter. Når en 50 års jubilant -tale skal skrives er vi nødt til å ta oss tid, nødt til å tenke etter, nødt til å prøve å se hverandre. Kanskje er det slik at vi maler de gode sidene med litt sterke farger, kanskje enkelte svake sider blir sett på med en god porsjon humor og overbærenhet. Det blir gjerne slik i festlig sammenheng, men hvorfor skulle vi ikke kunne ha det slik også i hverdagen. Skriften sier noe om å ta alt opp i beste mening og om at vi skal ” kappes i å hedre hverandre.” Hvorfor gjør den det tro? Er det slik at Herren vet at vi trenger å høre noen små 50 års taler innimellom, vi mennesker som sliter med livet og oss selv. Livet er ikke bare greit for de fleste av oss og vi har vel følelsen av å komme til kort, følelsen av at om vi bare hadde vært bedre mennesker selv så hadde livet vært så mye lettere. Trenger vi også å høre at når Skriften sier at mennesket er skapt i Guds bilde så er vi selv også en del av det fantastiske skaperverket?