Simon Niger.

@font-face { font-family: "Cambria"; }p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: "Times New Roman"; }div.Section1 { page: Section1; }

Simon Niger…..

Simon kjente hvordan musklene spente seg og de digre hendene han knytte seg da han så følget som kom gående. Det kom en avdeling romerske soldater opp trappetrinnene i den bratte gatestumpen og mellom seg hadde de tre fanger som tydeligvis var dømt til korsfestelse. Etter dem kom første et følge av prester og tempelvakter og etter der igjen en huiende masse av blodtørstige tilskuere. Helt sist i toget kom noen få gråtende kvinner støttet opp av et par alvorlige unge menn.

Dette var i og for seg ikke noe sjeldent syn i Jerusalem, romerne var flinke til å henrette sine motstandere og ellers både røvere og tyvaktige, men det spesielle her var at blant de som skulle henrettes på et kors var hans egen Frelser og Herre. Simon så hvor blodig og forslått Jesus var og hvor tungt han bar korset.

Simon skulle til springe fram, gripe fatt i sverdet til en av de romerske soldatene og om han ikke maktet å befri Mesteren ville han i alle fall dø sammen med ham. I det samme var det som om han hørte Jesu stemme inne i hodet, hørte han si elsk dine fiender, be for de som forfølger deg, velsign de som forbanner deg….og det ville raseriet som herjet i kroppen hans skiftet til dyp sorg over at han ikke kunne gjøre noe for å hjelpe.

Da så han at to ting hente nesten samtidig, han så at Mesteren løftet hodet og se ham inn i øynene med et blikk som sa at han var både kjent og kjær for den dømte. Samtidig så han at Jesus sank i kne under tyngden av korset og så ut til ikke å kunne bære det mer. Soldatene som inntil da bare hadde brukt pisken både på fangene og på tilskuere som kom for nær så også ut til å forstå det så de gjorde en liten pause. Høvedsmannen som ledet soldatene så seg granskende omkring, pekte på Simon med pisken sin og sa:

” Du der, du svarting, du ser da ut til å være sterk nok! Kom her med en gang og bær korset for den stakkars kongen deres som ikke klarer å bære det sjøl!”

Folk som sto rundt Simon trakk seg bort fra ham av frykt for romeren som nå kom mot ham. Men Simon fryktet ikke han kjente bare en usigelig glede over at han, den foraktete negeren, han som hadde vært slave, vært synder og fortapt endelig skulle få lov å gjøre en liten ting for å hjelpe den som hadde gitt ham livet. Denne gleden var visst synlig også utenpå ham for romeren så rart på ham før han kommanderte ham til å bøye seg ned og løfte opp korset Jesus hadde latt sige ned på den steinlagte veien.

Simon hadde båret mye tungt helt siden han hadde vært ung slavegutt for karavaneiere og kameldrivere, selv om han nå var gammel var han sterk og høyreist og bar korset som det skulle være et hederstegn eller en æresbevisning han hadde fått tildelt. Både de romerske soldatene og tilskuerne langs veien undret seg over synet, men det var ikke langt igjen, det var ned bakken, ut porten og mot høyden og ingen ting skjedde på veien. Simons følte seg underlig der han gikk, han skulle jo vært rasende over dette, men kjente en underlig fred samtidig som gleden over at han fikk gå ved Jesu side og være til hjelp strømmet gjennom ham.

Da de var fremme ved henrettelsesstedet tok romerne korset fra ham og jaget ham vekk med løftede sverd som om de var redd han skulle lage bråk. Tanken hadde nok streifet ham et øyeblikk, han måtte innrømme det ,men igjen hadde hans og nasareerens øyne møttes og den underlige freden fylt ham igjen. Det var som om øynene hans sa; vær rolig, - jeg går bort – som skrevet er, men jeg kommer tilbake !

Simon ble stående der til det underlige mørket seg på og fulgte med det som hendte. Han så mannen på det midterste kors og hørte liksom Johannes døperens stemme inne i seg:

” Se der Guds Lam som bærer verdens synd!”

Han forsto at han hadde handlet rett og at her var det større krefter i aktivitet enn romerske soldater og frafalne prester. Jesus var ikke den som brukte makt slik verdens folk brukte den, Jesu makt lå på et helt annet plan.

Simon gikk hjem og på veien takket han sin Gud for at han virkelig hadde et hjem å gå til, et hjem det hans kone og hans to sønner, Aleksander og Rufus, kunne bo trygt og godt. Hans egen barndom og ungdom hadde ikke vært verken trygg eller god tenkte han, ja de aller første årene hjemme i hos foreldrene hadde vært bra nok, men han husket ikke mye fra det. Han visste at han kom fra en liten landsby nær byen Kyrene som lå på nordkysten av Afrika. Foreldrene bodde i utkanten av landsbyen og hadde hatt en del geiter og noen kuer og hadde nok greid seg ganske bra. Men så plutselig var byen blitt angrepet av noen egyptiske slavehandlere og røvere. Mennene i hadde forsvart seg så godt de kunne, men til liten nytte. Kvinnene med barna hadde sprunget alt de kunne ut i ødemarken og krattskogen bak landsbyen, men der lå resten av slavehandlere klare og tok dem til fange ved å kaste store nett over flokkene.

Hvordan det hadde gått med mennene i landsbyen visste han ikke, men de var nok døde alle sammen for ingen hadde sett noen derfra siden så vidt han visste. De gamle kvinnene hadde blitt brutalt drept for øynene deres og de unge kvinnene og barna var blitt bundet sammen i lange rekker og drevet ut mot kysten, opp i et par båter og fraktet til Nemphis, en storby i nord - delen av Egypt og solgt på slavemarkedet der. Simon tenkte tilbake på det som hadde skjedd og på redselen og skammen han hadde kjent når han ble fremstilt naken og bunnet og folk gikk å studerte ham som om han var et dyr. Senere hadde han forstått at de fleste av kjøperne selv var slaver som var sendt ut av sine eiere med beskjed om å skaffe nye arbeidere. I virkeligheten var det slik, sa folk at hver fjerde innbygger i Romerriket var slave, ja kanskje enda flere, så slaveriet var ikke bare lovlig og godkjent av alle, det var en nødvendighet for å holde dette store riket i gang.

Simon var blitt kjøpt av en som drev handel med varer de hentet med båt over havet og muldyrkaravane videre østover for å kjøpe krydder og silke som han solgte videre ved hjemkomsten. Simon så ikke mye til eieren sin, men han så desto mer mye til karavaredriveren som var en råtass uten like. Mannen drev slavene med pisking og slag så ofte han kunne og han ga dem minimum av mat og vann på reisene. Han var egentlig feig også for han var forsiktig med å være for hard mot de voksne slavene, men lot som regel det dårlige humøret sitt og bakrusen etter den evinnelige drikkingen sin gå ut over de minste og svakeste og Simon som var liten, ny og ikke forsto så mye av hverken språket eller oppgavene han ble satt til fikk gjennomgå mer enn vanlig.

Måneder og år gikk på denne måten, Simon lærte seg arbeidet sitt og med den robuste fysikken han var utstyrt med fra naturens siden vokste han seg sterkere og smidigere ettersom tiden gikk. Nå var han blitt 14 år og snart den største og sterkeste av alle slavene og driveren hadde for lenge siden sluttet å tyne ham. Men det var andre nye, svake og unge den gamle grinebitteren av en tyrann plaget og det var dette som til slutt fikk det til å renne over for Simon.

De var da nær Jerusalem og hadde slått leir rett utenfor byen. Driveren hadde vært inne og proviantert, hadde drukket seg veldig sint og sterk og ikke kommet tilbake før det hadde blitt helt mørkt. Tilbake i leiren hadde han snublet over en guttunge av en slave som hadde lagt seg for natten med teppet sitt over seg driveren hadde latt raseriet han alltid ble fylt opp av i fylla gå ut over guttungen. Gutten hadde skreket og ropt om hjelp og da Simon så hvor grusomt han for fram hadde han grepet inn og stanset mannen, han hadde lagt ham i bakken og bunnet ham med noe tau han fikk tak i der og da.

Morgenen etter hadde driveren våknet fyllesyk og gretten, han forsto at han var blitt satt på plass av Simon og det tålte han slett ikke. Derfor hadde han beordret alle de andre slavene til å binde Simon med lenker og binde ham til et tre ved veikanten. Så hadde han flådd kjortelen av ham og gått løs på ham med pisken sin. Simon hadde blitt pisket mange ganger før og selv om han visste hva som ville skje hadde han ikke kunne bruke alle kreftene sine i kamp med de andre når de tok ham. Men denne gangen var ikke som andre ganger, nå lot mannen alt sitt raseri gå ut over Simon og selv om de andre slavene og kjøpmannens andre arbeidene forsøkte å få ham til å stoppe stoppet han ikke, han bare slo og slo. De ropte til ham at om han drepte Simon ville han måtte stå til ansvar for hans eier, men ingen ting hjalp. Da han endelig ikke orket mer og de løste Simon fra treet datt ham bare blodig og livløs ned på bakken som død.

De skulle dra videre samme dagen og da det hadde gått litt tid beordret driveren de andre til å kaste ei bøtte vann på Simon der han lå for å få ham til å våkne, men ingen ting skjedde. Mannen som nå etter hvert begynte å forstå at dette var farlig for ham selv, det var grenser for hvordan en kunne behandle en slave som var eiet av andre, ble redd for følgene, han fikk lagt Simon opp over ryggen på et esel og forsøkte å frakte ham videre i håp om at han før eller siden kom til seg selv. Innerst inne visste han at det ikke ville kunne gå, men han så ingen annen utvei, det ventet en båt på dem nede ved havnebyen ikke langt derfra og det ville koste dem mye om de ikke rakk frem i tide.

Akkurat som de skulle sette karavanen i gang kom en mann gående inn i leiren, det var en gammel jøde og han kom med faste og bestemte skritt som om han hadde et viktig ærend der. Mannen så nok hvem som var sjefen for han gikk rett bort til driveren, sa han het Simeon og var kommet for å hente en slave han skulle kjøpe. Driveren forsto ingen ting, men tenkte at her hadde han kanskje en mulighet til å slippe unna straff fra eieren om han var listig nok.

”Nei, jeg hadde ingen slave å selge, jeg hadde behov for alle sammen”: sa han og gjorde alt han kunne for å se uinteressert ut.

”Jo, du har en å selge !” : sa mannen og pekte på Simon som hang over eselryggen. : ” Han er til ingen nytte for deg og jeg har fått beskjed om å kjøpe ham!”

Mannen gikk bortover mot eselet Simon var plassert på og driveren ble redd for at han skulle se at slaven allerede var død.

” Han var i byen i går kveld den slasken”: sa driveren: ” Han drakk seg visst full og kom i slagsmål med folket der og har nok ikke våknet opp av rusen enda så jeg må ta ham med til båten på denne måten.”

Mannen så på ham og så ut til å se gjennom ham og sa:” Jeg gir deg 29 sølvpenger for ham og du skal selge ham til meg. For den prisen skal jeg og ha eselet så jeg får fraktet ham hjem!”

”Nei, for den prisen får du i hvert fall ikke eselet på kjøpet!” protesterte driveren.

” Jo, det skal jeg!” sa jøden bestemt og driveren opplevde at denne underlige gamlingen hadde en styrke han måtte gi etter for.

Jøden Simon dro fram en kjøpekontrakt fra sine gjemmer, og de satte opp kontrakten og prisen ble de 29 sølvpengene han hadde sagt.

En gamle tok tak i tauet som var festet rundt halsen på eselet og gikk innover mot byen uten å se på slaven han hadde kjøpt og uten å se seg tilbake på leiren han hadde forlatt.

Driveren satte i gang å jage på slaver og bæredyr alt han kunne, ivrig etter å komme seg av gårde før kjøperen forsto han hadde kjøpt en død slave og ivrig etter å rekke den båten de skulle. At han hadde lurt den gamle jøden hadde han ikke dårlig samvittighet for, han var bare glad for at han nå hadde en salgskontrakt å vise eieren når han kom hjem. Han skulle nok finne på noe å si slik at eieren trodde det hadde vært lurt å selge slaven, bare de nådde båten nå og kom seg fort nok herfra var han reddet..

Den gamle mannen leide eselet hjem til huset sitt, der ble han tatt imot av sin noe yngre kone. Konen ble bestyrtet og lurte på hva i all verden han hadde funnet på nå, hun så jo at unggutten som hang over eselryggen var så godt som død.

” Hysj, Maria, gutten trenger hjelp skal han overleve!” : hjelp meg nå med å få ham inn slik at vi kan pleie ham til han blir bedre!”

Konen gjorde som hennes mann sa. Hun var vant til at han til tider gjorde mye underlig og hun visste at mannen av mange ble regnet som en seer, en gudsmann folk kom til når noe var forsvunnet eller når de ikke visste hva de skulle gjøre i enkelte tilfeller og han hadde hjulpet mange i løpet av årene. Hun visste også at mannen ville fortelle henne hva som hadde skjedd etter hvert, men nå var det viktigste å hjelpe denne stakkars gutten og det i det hele tatt var mulig at han overlevde dette.

De fikk han inn og fikk lagt ham på noen puter og tepper og tok av ham den blodige og fillete kjortelen som hadde klistret seg til ryggen på grunn av alt blodet. Konen gispet da hun fikk se ryggen, den var bare et dypt sår som blodet ble pumpet ut av og det så ut til å være umulig i det hele tatt å gjøre noe. Hun så på mannen og ristet på hodet, dette måtte føre til død.

” Den Velsignede vet hva han gjør!” : svarte mannen på blikket hennes: ” hent rene kluter, salveolje og en flaske svak vin til meg. Etterpå kan du gå til brønnen og hente rent vann i et rent kar og en klut til meg.”

Konen skyndte seg å hente det som trengtes og mannen smurte inn sårene og bandasjerte guttens rygg forsiktig. Han lot han ligge på magen og brukte kluten og det kalde rene vannet til å kjøle ned det feberhete hodet og nakken til gutten.

Slik satt han hele dagen. Da kvelden kom skiftet de bandasjene og smurte nå olje og ny vin i de store sårene, heldigvis var det ikke gått betennelse i dem. Konen la seg til å sove, men den gamle mannen satt oppe hele natten og våket mens han ba til sin Gud og kjølte ned gutten så godt han kunne med det kjølige vannet fra brønnen. Da morgenen kom og konen våknet skiftet de bandasjene igjen og konen overtok våkingen mens mannen fikk seg litt søvn.

Den sjette timen på dagen, da solen sto midt på himmelen begynte unggutten å lee på seg, han stønnet og vred seg fra side til side og sa noen ord på et språk hun ikke forsto. Konen vekket mannen sin og sammen fikk de roet gutten ned. Gutten forsvant inn i urolig søvn, men våknet snart igjen han forsøkte å reise seg, han skalv av skrekk og så mot døra som var lukket for at ikke fluene skulle komme inn og forurense såra. Den gamle forsto han var redd for at pisken skulle dukke opp og fant fort fram kjøpekontrakten. Han viste den til gutten der han lå, pekte på navnet sitt på pergamentet og på seg selv slik at gutten nå skulle forstå at driveren behøvde han ikke være redd mer. Det så ut for at gutten forsto dette, han falt til ro og sovnet igjen ganske fredelig.

Dager og uker gikk og den sårede gikk gjennom flere kriser som kunne se ut til å ta livet av ham. Hadde han ikke havnet akkurat der hos den gamle fromme mannen med en kone som kjente til det meste av urter, salver og legende oppskrifter hadde han helt sikkert vært død. Men sakte og sikkert kom han seg og etter en snau måned var han på beina igjen. Det så heller ikke ut som han hadde fått varige fysiske skader etter den grusomme behandlingen, han var ung og sterk og da har en godt grokjøtt sies det.

Etter som gutten ble bedre hadde Simon, den gamle jøden, tatt opp arbeide i verkstedet sitt. Han var pottemaker av yrke og hadde et fint lite verksted rett bak huset han bodde i og når unggutten frisknet til enda mer begynte han å hjelpe til i verkstedet.

Hovedspråket i det store romerriket var gresk, derfor kunne de snakke ganske bra sammen og etter hvert fikk den gamle gutten til å fortelle om livet sitt inntil da. Gutten fortalte om bortføringen, om salget på torget i Memphis og om livet han hadde hatt hos karavanedriveren. Han fortalte at han hadde hatt et navn ingen forsto og at driveren hadde ledd av det og i stedet kalt ham Raka. Raka betyr idiot, eller tom i hodet, på hebraisk og Moseloven sa at den som kalte sin bror raka var skyldig for rådet så det kunne ikke pottemakeren Simon kalle gutten så de kalte ham bare gutten så lenge og tenkte de nok skulle finne et godt navn til han siden.

Dette med navnet løste seg forresten selv, for kunder og kjenninger av pottemakeren la merke til gutten etter hvert og de omtalte ham som Simons neger, eller niger som det heter på gresk og dette navnet Simon Niger ble hengene ved ham resten av livet. Gutten hadde ikke noe imot det for han var svært glad for å ha blitt reddet og ble glad i både pottemakeren og kona hans etter hvert. De ble som foreldre for ham, det passet også det gamle paret godt for de var barnløse og trengte en ”adoptivsønn” til å hjelpe seg på sine gamle dager. Pottemakeren lærte gutten opp i sitt eget yrke og sammen lærte han og kona gutten både å snakke og å skrive det hebraiske språket, gutten lærte fort og forsto godt det han etter hvert leste.

Pottemakeren og kona hadde snakket sammen om dette med gutten som var gitt dem av Den Velsignede og etter et par år bestemte de at nå var det på tide å gjøre dette på lovlig vis. De hadde bestemt seg for å frikjøpe gutten fra slavemarkedet og sette opp lovlige papirer slik at han ble deres sønn og arving. De fortalte det til ham og han ble lykkelig over den æren de gjorde ham og forsikret at selvsagt skulle han bli hos dem fortsatt. Han hadde jo ikke noe annet sted å dra heller og han visste at ingen andre steder ville han kunne få det så godt som han hadde det nå.

” I hjertet mitt har dere lenge vært min mor og far,” sa han: ” og dere vil alltid være det samme hva som hender!”

Papirene ble ordnet og Simon Niger var nå 17 år, han var fri, han var sønn og han var arving!

De gamle hadde lagt merke til at gutten var blitt litt stillere og skjønte at han gikk å bar på noe eller grunnet på noe, så ved kveldsmaten en dag spurte de ham hva det var han gikk å tenkte så mye på. Det så ut som spørsmålet var vanskelig å svare på, gutten unnskyldte seg, reise seg fra bordet og gikk raskt ut. De gamle så på hverandre og lurte på hva dette skulle bety. Etter en liten stund kom gutten inn og satte seg igjen.

” Dere har en Gud!” : sa han: ” Jeg har ingen gud. Jeg kjenner ikke mitt folks gud og jødenes gud er ikke min gud, han er jødenes, hvorfor har ikke jeg noen gud?”

” Men jeg må jo likevel ha en gud jeg også, hvis ikke hadde jeg ikke vært her. Denne guden må ha passet på meg og hjulpet meg, men jeg kjenner ham ikke, jeg vet ikke hvem han er. Jeg kan ikke takke en jeg ikke vet hvem er og jeg kan ikke be til en jeg ikke kjenner!”

Han snakket fort og med sterke følelser så de forsto at dette hadde han gått å båret på lenge, de så og at han gjorde alt han kunne for å hindre tårene som rant nedover kinnene hans enda de ikke hadde sett en eneste tåre den tiden da de stelte såra hans.

Den gamle pottemakeren fortalte gutten at Gud hadde vært Gud lenge før det fantes noe jødefolk så Gud kunne ikke bare være jødenes Gud, han måtte være all verdens Gud. Han fortalte at Gud hadde vært Gud lenge før Guds pakt meg jødene og omskjærelsen ble inngått med Abraham så Gud måtte og være de uomskårnes Gud – hedningenes Gud. Han begynte fra første Mosebok og førte gutten gjennom skapelsen, syndefallet, vannflommen og dommen i Babel da menneskene ble spredt utover jorden. Og hele tiden la han vekt på at alle mennesker var like elsket og like verdifulle for Jahve, all verdens Gud.

Denne reisen gjennom skriftene med den unge hedningen ble en fantastisk reise for dem alle i huset. Selv om pottemakeren og kona godt kjente skriftene fra før hadde de lest dem med litt jødiske briller, men nå fikk de og se dem fra hedningenes synspunkt slik at det for dem også åpnet seg en ny verden med ny nåde og nye åpenbaringer. Pottemakeren fikk også se at selv i de store jødiske profeters bøker som Esaias og Esekiel, var hedningenes frelse sentralt og dette kunne han så bringe videre til unggutten som begjærlig sugde til seg det han lærte.

I begynnelsen hadde den lille familien vært alene med sine studier av skriftene, men etter hvert ble det også andre som slo seg sammen med dem på kveldene og etter hvert ble det og slik at dette med Guds Messias som skulle komme og bli til frelse både for jøde og hedning, ble mer og mer sentralt for dem. De så den ulykkelige situasjonen landet deres var i, de så romerne som hadde makten og de kunne heller ikke unngå å se hvordan landets religiøse lederskap hadde forlatt sannheten for lenge siden og forsto etter hvert at det var bare Messias og hans komme som kunne forandre på situasjonen folket var i. Derfor ble det mye bønn og påkallelse nettopp om dette og en dag fortalte pottemakeren at selv om han nå nærmet seg 80 år hadde han fått klar beskjed om at han skulle leve til han fikk møte Israels frelserkonge, til hans øyne fikk se Guds frelse.

Hva de andre tenkte om dette ble det ikke sagt mye om, men de hadde jo opplevd det før at det pottemakeren sa, det skjedde, så livet ble fullt av forventning hos dem.

Det gikk som Simon, den gamle pottemakeres sa og det skjedde i de dager da Kvirinus var landshøvding i Syria at keiser Augustus lot all verden innskrives i manntall og nettopp i denne perioden var pottemakeren veldig ofte i tempelet på dagen og overlot det meste av arbeidet i verkstedet til unggutten. Det var som om han ble drevet til tempelet hver formiddag og han kom aldri tilbake før solen gikk ned og selv om han for hver uke så mer og mer skrøpelig ut var han fremdeles sikker på at han skulle se Messias før han ble kalt hjem.

Pottemakerens kunder og kjenninger hadde etter hvert vendt seg til denne kjempen av en neger som satt ved dreieskiven og produserte krukker av leire. Det var underlig å se hvordan de store hendene som så så klumsete ut tryllet fram små flotte detaljer på krukker og kar og omsetningen gikk heller fram enn tilbake når den gamle var mer borte.

Så kom endelig dagen da han kom hjem og fortalte at nå hadde det skjedd, han hadde møtt et ungt par som kom med en baby på armen som skulle omskjæres i tempelet og Ånden hadde talt tydelig og sagt at her var Herrens salvede. Drevet av Ånden hadde den gamle gått bort til paret og tatt barnet i favnen sin og Ånden hadde talt gjennom ham og til ham om barnet. Foreldrene hadde sett noe forundret ut over det som skjedde, men den gamle hadde lyst velsignelsen over dem og trukket seg tilbake. Han fortalte også at ikke før hadde han gått bort så hadde den gamle profetinnen. som alltid var i tempelet, Anna Fanuels datter, kommet bort til barnet. Anna hadde brutt ut i lovprisning til Israels Gud som hadde sendt dem forløsning og siden hadde hun talt til alle i tempelet om barnet som var født.

Etter dette svant den gamle pottemakerens krefter for hver dag og alle forsto at nå var han reiseklar både i kropp og sinn. Forløsningen han hadde ventet på var kommet og han kunne reise herfra i fred. Siste kvelden de tre var sammen satt hans kone og arvingen hans hele tiden ved sykesengen og den gamle pratet om fremtiden. Han ville så gjerne ha trygghet for sin kone som ble igjen etter ham og løftet om å passe både verksted og den gamles hustru ble gjentatt flere ganger til det ble ro over det spørsmålet også. Da er det vel bare en ting som står igjen sa den gamle henvendt til sin hustru, du må skaffe gutten en passende kone som kan hjelpe deg med husarbeidet, du er jo ikke så ung lenger du heller. Og så må det endelig bli små føtter som springer rundt her i huset , det har huset lengtet etter så lenge! Ja konen lovet å se til at dette ble ordnet og de la seg til å sove alle sammen.

Da de våknet om morgenen var pottemakeren reist hjem til sin Gud i løpet av natten, det måtte ha gått svært rolig for seg for konen hadde jo ligget i samme rommet uten å merke noe, Herren hadde rett og slett tatt ham hjem.

Som skikken var hadde den gamle fått hugget ut en ferdig grav i klippene der gravene var og etter noen enkle seremonier ble han gravlagt. Noen venner og kjente samles etterpå hjemme i hans hus for å minnes ham og hva han hadde vært for dem og selv om savnet var der for mange var det også en glede fordi de alle var sikre på at han var blitt båret bort av engler og nå var hjemme i Abrahams skjød som de uttrykte det. De var sikre på at de skulle møte ham igjen i de dødes oppstandelse på den ytterste dag.

Livet gikk videre sakte men sikkert for det umake paret i pottemakerens hus, den unge Niger passet verkstedet mens den nå gamle kona som nå hadde blitt enke stelte hus og hjem. Simon Niger la merke til at hun på dagene stadig var ute en tur, ikke bare for å gjøre de nødvendige innkjøpene til huset, eller for å hente vann i landsbybrønnen, men hun gikk en dag til den ene siden av byen og en annen dag til den andre. Simon tenkte at hun kanskje kjente seg ensom og oppsøkte gamle venner og det gjorde hun nok, men hensikten var å oppfylle sin manns siste ønske, det var at hun fant en god hustru til adoptivsønnen deres.

Simon la også merke til at enken nå ofte fikk besøk av fruer med gifteklare døtre og at han selv stadig ble avbrutt i arbeidet for at han måtte hilse både på den ene og på den andre og han så også godt at de ble skremt både av størrelsen hans og av hudfargen.

Mens dette foregikk hadde han flere ganger fått besøk av en ung pike i verkstedet sitt, hun hadde bestilt noen krukker til å bære vann i og hentet dem. Litt senere kom hun tilbake og ville ha noen mindre krukker til most og vin og de pratet sammen om vær og vind og dagligdagse ting hver gang de traff hverandre. Simon hadde jo sett hva enken holdt på med og forstått at dette var ikke så enkelt å få til som hun hadde trodd. Derfor spurte han henne litt ut om denne piken og fikk rede på at det var ei som var foreldreløs og som nå bodde hos noen litt fjerne slektninger ikke langt fra der de selv bodde. Simon spurte da enken om hun kanskje kunne forhøres seg der om giftemål, for han var sant og si blitt veldig begeistret for denne jenta som oppførte seg så naturlig sammen med ham.

Nå var jo skikken slik i Israel at en jøde skulle gifte seg med en jøde og helst også innenfor sin egen stamme, men piken hadde ingen medgift og ingen nære slektninger foruten denne tremenningen sin som var gift med en kobbersmed i byen der. Derfor støtte ikke dette ”frieriet” på så mye vanskeligheter som det kunne ha gjort og piken ble innbudt til å spise kvelds hos enken sammen med Simon. Simon gjorde det klar for piken at han ville ikke legge noe band på henne, hun måtte avgjøre det selv om hun ville giftes med ham eller ikke, og han fortalte også om hvilke problemer hun da ville få med ”rettroende” jøder. Han fortalte åpent om sin fortid og om sitt eget forhold til jødenes Gud, men understreket at han nok aldri ville bli sett på som rett jøde men alltid ville være bare en gudfryktig tilhenger av jødenes tro, en tredjerangs troende.

Piken svarte at hun gjerne giftet seg med ham og at hun selv var troende og var sikker på at Den Allmektige ikke så på det ytre, men til hjertet på alle mennesker. Både enken og Simon følte at her hadde de funnet en hustru til ham som kunne være ett med ham og bryllup ble bestemt og feiret litt i det stille fordi det var få slektninger på begge sider og fordi de ikke ville provosere noen med blandingsekteskapet. Neste generasjon ville nok bli enklere for jøde var den som hadde jødisk mor og bestemor så den saken var grei nok.

Rart nok het også denne piken Maria, akkurat det samme navn enken hadde, så nå ble huset fremdeles bebodd av Simon pottemakeren og hans hustru Maria og etter tre fire år hørtes lyden av små føtter som sprang rundt i Simon og Marias hus. Enken Maria ble verdens beste bestemor de få årene hun fikk leve og oppleve dette, men så en morgen oppdaget de at hun hadde reist hjem for å møte sin mann igjen. Etter det var Simon og Maria alene i huset med barna sine og livet gikk stille og lykkelig videre der år etter år.

De gamle vennene til pottemakeren, de som hadde samlet seg på kveldene for å granske skriftene, var borte alle sammen nå, eller hjemme, men noen nye venner hadde kommet til og selv om Simon ikke var god nok jøde for de fleste var det noen som gjerne kom til ham etter synagogen på fredag kveld for å samtale videre om det de hadde hørt. Da dette ikke var organisert ut fra Tora eller Talmud kunne også kvinnene være med og det ble mange gode kvelder med Guds ord og vennefellesskap.

Noen ganger ble dette at den Gamle Simon hadde sagt at han hadde sett sin Messias tatt opp og de undret seg over at så mange år hadde gått siden dette skjedde. Nå var det gått omtrent 30 år siden det hadde hendt og intet hadde skjedd, Simon som hadde vært ung og entusiastisk den gangen var nå blitt en nesten gammel mann og hadde nå to voksne sønner som hadde gått inn i bedriften hans, så det syntes som om den gamle mannen hadde tatt feil den gangen. Likevel lå det innerst inne en forventning hos Simon Niger, både fordi han hadde vanskelig for å tro at hans far og velgjører hadde tatt så feil, og fordi han syntes at tegnene i tiden pekte på at nå måtte noe snart skje!

Så plutselig en dag begynte det, en mann ved navn Johannes sto fram i nærheten av hovedstaden og forkynte at folket måtte omvende seg for ikke at vreden og dommen skulle komme. Folk strømmet ut til Jordan der mannen holdt til for å døpes, altså for å bekjenne sine synder og bli renset ved vannet i dåpen slik de oppfattet det. Johannes var sønn av presten Sakarias og noen trodde at Johannes var den Messias som skulle komme. Kanskje var dette også fordi han gikk hardt ut mot Herodes som da var konge og forlangte at han skulle omvende seg og skille seg av med sin brors kone Herodias som han ikke hadde lov å ta til hustru så lenge broren fremdeles levde. Men Johannes sa klart ifra at noen Messias var han ikke, hans oppgave var å gå i forveien for Messias og forberede folket på det som da skulle skje.

De fleste av Simons venner dro ut til Ænon, der døperen holdt til og lot seg døpe, men som vanlig var dette for jøder og ikke for hedninger så Simon sto bare på avstand og så hva som skjedde. Han følte ikke noe savn ved det for han visste selv hva han trodde på og at hans sak var i orden uten dette.

Så gikk ryktene at det til Johannes dåp hadde kommet en ved navn Jesus fra Nasaret og at Johannes hadde vitnet om at dette var den alle ventet på. Denne Jesus og Johannes hadde drevet side om side en stund men så hadde Johannes blitt arrestert og drept av Herodes og nå fulgte folk Jesus i stedet.

Simon gikk for å høre Jesus ange ganger og har forsto etter hvert at dette var den mannen den gamle pottemakeren hadde sett som baby i tempelet for mange år siden. Som hedning av fødsel kunne han ikke bli en av Jesu nære tilhengere eller disippel, så han holdt seg bestandig i ytterkanten av folkene som kom for å høre. Maria var begynt å høre litt dårlig så Aleksander og Rufus fulgte henne oftest nærmere Mesteren og hjalp henne til å få en plass å sitte mens hun hørte. Men selv om han sto på god avstand opplevde han gang på gang at det var som om Mesteren snakket direkte til ham og en gang hadde Jesus stanset foran ham før han forlot stedet sett ham inn i øynene. Disse granskende, men milde øynene hadde tydelig sagt til ham at han bare kunne ta alt rolig, turen ville og snart komme til ham.

Selvsagt var Simon kommet til tro, ikke bare på Israels Gud og på skriftenes sannhet, han visste også at denne Jesus fra Nasaret var den som den gamle redningsmannen hans hadde ventet på, han visste at dette var Guds egen sønn, det var Messias verdens frelser.

Han hadde fått grunnlaget for sin tro av den gamle pottemakeren, denne troen var styrket ved gransking og samtaler over skriftene og troen hadde blitt til full visshet da han hørte Mesteren tale og fikk møte øynene hans et lite sekund.

Nå hadde han hørt at prestene hadde arrestert Jesus og overlatt ham til romerne anklaget for blasfemi. Jødene hadde forlangt at Pilatus skulle dømme ham til døden på korset og Simon hadde skyndet seg av sted for å møte Mesteren en siste gang. Når han tenkte etter visste han jo både ut fra skriftene og ut fra Mesterens egne ord at dette måtte skje. Han forsto at Jesus fra Nasaret var Guds siste offerlam, men han visste også at Mesteren hadde sagt at han skulle stå opp fra de døde på den tredje dagen. Dette løftet bar han i sitt hjerte og han delte det med sine da han kom hjem og så gikk de sammen og ventet på at løftet skulle oppfylles.

Til manges glede og enda fleres forskrekkelse viste det seg at på den tredje dagen var graven tom selv om den var blitt bevoktet at romerske soldater hele tiden, og for romerske soldater var det døden det å sove på post.

Jesu tilhengere fortalte vidt og brett at han var oppstanden og alle andre bare blåste av det og fant en mengde lite trolige forklaringer på det tomme gravkammeret. For Simon, Maria, Aleksander og Rufus fikk folk si hva de ville. De visste at Jesus var Kristus, eller Messias på jødenes språk, de visste han var oppstanden og de visste at han ikke bare var jødenes frelser, men hele verdens!